Fra indre kamp til indre fred: livet før og etter troen

I mange år levde jeg uten noen særlig tro på Gud. Jeg var enten ateist eller agnostiker, avhengig av hvordan man definerer det. Utad følte jeg meg fri – jeg stod jo på egne ben og fulgte mine egne regler. Men innover i meg var det en konstant indre kamp. Jeg ønsker å dele litt om denne opplevelsen, om livet mitt før jeg trodde og hvordan det endret seg etter at jeg fikk tro. Dette er ikke ment som noen preken eller fasit, kun et ærlig personlig perspektiv.

Livet før troen

Som ikke-troende var jeg på en måte mitt eget lille land med meg selv som eneste myndighet. I Norge har vi jo tre statsmakter: Stortinget (lovgivende makt), Regjeringen (utøvende makt) og Domstolene (dømmende makt). Da jeg ikke trodde på noen høyere makt, merket jeg at alle disse rollene havnet hos meg selv. Jeg var min egen lovgiver, min egen “regjering” og min egen dommer. Det høres kanskje befriende ut å «sette sine egne lover», men i praksis ble det slitsomt.

Jeg måtte stadig lage mine egne moralske lover – finne ut hva jeg mente var riktig og galt. Så måtte jeg håndheve dem overfor meg selv: Jeg prøve å leve etter mine egne prinsipper. Til slutt, når jeg (uungåelig) brøt mine egne regler, ble jeg stående som min egen dommer, som vurderte om jeg skulle frikjenne meg selv eller dømme meg selv for det jeg hadde gjort. Jeg var nok ganske streng mot meg selv av og til, men andre ganger unnskyldte jeg alt mulig. Det var en evig indre runde av lovgivning, utførelse og dom.

Problemet med dette systemet var at mine “lover” var svært flytende. Jeg endret dem etter hvert som det passet. Hvis jeg hadde bestemt meg for noe jeg mente var en god leveregel, kunne jeg finne på å justere den når den ble upraktisk eller når fristelsene kom. Jeg inngikk stadig kompromisser med meg selv: “Kanskje er det ikke så galt om jeg gjør dette likevel…” Jeg rasjonaliserte vekk feilene mine: “Jeg hadde en god grunn, så det må være greit.” Ofte ble jeg også påvirket av omgivelsene, det vennene mine eller samfunnet rundt meg syntes, fikk stor betydning for hva jeg anså som akseptabelt. Dermed var moralen min i kontinuerlig flux, litt etter litt skled grensene ut.

Denne fleksible, selvlagde moralen virket tolerant ut i teorien, men jeg oppdaget at den svekket karakteren min. Fordi jeg alltid kunne forhandle med samvittigheten, sto jeg heller aldri helt støtt i valgene mine. Når man gir seg selv alltid grønt lys til å ombestemme seg, blir integriteten porøs. Jeg kjente ofte på en indre uro: Dypest sett visste jeg når jeg hadde gjort noe galt, men siden jeg var dommeren, kunne jeg også frikjenne meg selv ved å endre standarden. Det ga en kortvarig lettelse, men ingen varig fred. Samvittigheten min ble både lovgiver og advokat – alltid klar til å argumentere meg fri. Resultatet var en ond sirkel: Jeg lovet bot og bedring, brøt mine egne løfter, følte skyld, fant en unnskyldning, lettet på skylden – før en ny indre konflikt tvang alt i gang på nytt. Og slik gikk det, igjen og igjen.

Livet etter troen

Vendepunktet kom da jeg etter hvert kom til tro på Gud. Jeg valgte å tro at Gud finnes og bryr seg om livet mitt. Med det skjedde det en bemerkelsesverdig endring: Jeg overlot lovgivningen og dømmingen til Gud. Plutselig skulle ikke jeg lenger definere rett og galt helt på egen hånd – det mente jeg Gud allerede hadde gjort gjennom sitt ord. Og jeg trengte ikke lenger rettferdiggjøre meg selv når jeg feilet – jeg kunne heller erkjenne feil og be om tilgivelse. Det høres kanskje underlig ut, men det føltes som å legge fra seg en tung sekk jeg hadde båret på.

Bibelen ble nå mitt lovverk og rettesnor. Der jeg før famlet meg fram og tegnet kartet underveis, opplevde jeg nå at Bibelen gir klare veivisere. Som det står i Salme 119:105: “Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.” Guds ord lyste opp veien min, slik at jeg slapp å vandre i halvmørket av egen tvilende moral. Det betyr ikke at alle etiske spørsmål plutselig ble enkle, men de store linjene ble mye klarere. Når jeg lurte på om noe var riktig å gjøre, kunne jeg søke i Skriften og som oftest finne prinsipper og retningslinjer å forholde meg til. Min egen vilje og lyst måtte nå underordnes noe større enn meg selv – en autoritet utenfor meg. Det ga en overraskende trygghet.

En annen ting som skjedde, var at jeg innså at Gud er en langt bedre dommer over livet mitt enn det jeg er. I Jeremia 17:10 sier Gud: “Jeg, Herren, ransaker hjertet … så Jeg kan gi enhver igjen etter hans veier, etter frukten av hans gjerninger.” Med andre ord, Gud ser hele meg, helt inn i hjertet, og han dømmer rettferdig. Jeg trengte ikke lenger frikjenne eller dømme meg selv; den jobben tilhører Gud, som kjenner sannheten mye dypere enn meg. Min oppgave ble i stedet å være ærlig mot meg selv og mot Gud – erkjenne når jeg hadde gjort noe galt, og stole på at han tilgir når jeg angrer oppriktig. Dette gir meg en helt ny fred i samvittigheten. I stedet for å vri og vrenge på mine egne regler for å finne ro, går jeg nå til Gud med uroen. Når jeg ber og legger alt frem for ham, opplever jeg en fred jeg aldri kunne tenke meg frem til på egen hånd.

Med troen fulgte altså et fast moralsk anker. Noen vil kanskje innvende at det å underordne seg Bibelens bud høres ufritt ut. For meg var det stikk motsatt: Det ga en dyp frihet. Jeg ble fri fra mitt eget lille tyranni – det regime der jeg både lagde lovene og stadig skyldte på meg selv for å bryte dem. Nå fikk jeg heller fokusere på å følge enn å finne opp moral. Bibelen sier faktisk at “hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, i stand til all god gjerning” . Disse ordene i 2. Timoteusbrev oppsummerer godt hva jeg erfarte: Guds ord veiledet meg og “utrustet” meg til å gjøre det gode, på en måte mine egne selvlagde regler aldri klarte. Karakteren min fikk vokse seg sterkere fordi den nå hadde noe solid å stå på. Når fristelser dukker opp, vet jeg som regel hva som er riktig å gjøre i lys av min tro – det gir en klarhet som gjør det lettere å stå imot enn før, da jeg bare kunne flytte grensen litt.

Gott ist groß

-Ekstrem