Kristendommen forklart – Hva innebærer det å være kristen?

Hvorfor jeg skriver dette

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ønsker å dele, på en personlig måte, hva det egentlig innebærer å være kristen. Kanskje er du ateist eller skeptiker som har møtt kristendom med et hevet øyenbryn. Kanskje lurer du på hvordan intelligente, moderne mennesker kan tro på gamle historier, eller kanskje du har inntrykk av at kristendom bare handler om skyldfølelse eller blinde dogmer. Som en som selv har stilt mange spørsmål, vil jeg invitere deg med på en ærlig gjennomgang av den klassiske kristne troen – slik den har vært forstått fra de tidligste tider av kirkefedrene – i et språk og en tone som forhåpentligvis er lett å lese. Dette er ikke ment som en preken eller et akademisk essay, men som en varm samtale der jeg, en kristen, forteller deg, min skeptiske venn, hva min tro egentlig handler om og hvorfor den betyr noe for meg.

Aller først: Kristen tro er ikke ment å være en «klubb» for de perfekte eller en kontrast til fornuft. Tvert imot, mange av oss som tror, gjør det med både hjertet og hodet – og med vissheten om at tro er noe dypt menneskelig. Jeg håper du vil lese videre med et åpent sinn. Kanskje vil du oppdage at kristendommen er noe annet og mer enn karikaturene man ofte møter. La oss begynne med kjernen: Hva handler den kristne troen om?

Hva troen handler om

Kjernens kjerne i kristendommen er troen på én Gud som står bak alt som eksisterer. Kristne tror at Gud er Skaperen – han som “i begynnelsen skapte himmelen og jorden” (slik det åpner i 1. Mosebok). Universet, naturen, livet og vi mennesker er ikke tilfeldige biprodukter uten mening; vi er skapt av en personlig Gud som vil oss vel. Denne Gud kaller kristne gjerne for Gud Fader, fordi han omtales som en kjærlig far som vil sitt barns beste.

Men kristen tro stopper ikke ved en fjern skaperskikkelse. Vi tror også at Gud kom oss nær. Kjernen i evangeliet (et ord som betyr godt budskap) er at Gud selv ble menneske i historien gjennom Jesus fra Nasaret. Jesus kalles Guds Sønn og Frelseren i kristen tro – han levde, døde og oppstod for å reparere det ødelagte forholdet mellom menneskene og Gud. Mer om det snart, men hold fast ved at Jesus er selve nøkkelen i kristendommen.

Og enda mer: Kristne tror at Gud fortsatt er aktiv og nærværende i verden gjennom Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd blir gjerne kalt Hjelperen eller Trøsteren. Det handler om Guds usynlige nærvær som kan bo i mennesker, gi dem indre styrke, veiledning og trøst. Har du noen gang kjent på en indre tilskyndelse til å gjøre noe godt, eller følt en uforklarlig fred i vanskelig tid? En kristen vil tolke slike ting som Den Hellige Ånds virke – Gud som subtilt hjelper oss innenfra.

Så hva handler troen om? Kort sagt: Å kjenne denne Gud – som Far, Frelser og Hjelper. Det handler om et forhold mer enn en filosofi. Å være kristen betyr å leve i relasjon til Gud: å se på Gud som en kjærlig Far som har skapt meg med en hensikt; å se på Jesus som min redningsmann og forbilde; og å stole på Den Hellige Ånd som en kilde til kraft og veiledning i hverdagen. Kristen tro rommer derfor både ærefrykt for universets skaper og nærheten i å kalle Gud for «Far»; både takknemlighet for at Jesus har gitt alt for oss, og tryggheten i at Guds Ånd aldri forlater oss.

Tro, håp og kjærlighet – de tre viktigste dydene

Hvis man skulle koke ned kristenlivets holdning til tre ord, ville jeg valgt tro, håp og kjærlighet. Disse tre blir ofte kalt de teologale dyder – altså grunnleggende dyder gitt av Gud. Apostelen Paulus fremhever dem spesielt: “Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Og størst av dem er kjærligheten.” (1. Korinterbrev 13)

Tro for en kristen betyr først og fremst tillit. Det er ikke blind tro på eventyr, men en tillit til Gud – til at han finnes, at han er god, og at det Jesus gjorde for oss er sant og relevant. Tro er å stole på at Gud er til stede selv om man ikke kan se ham med øynene. Som mange likesinnede gjennom tidene har uttrykt det: Tro kan være en “hvile” i vissheten om at universet har en mening og en personlig Gud i bunnen.

Håp er den andre dyden. Håp i kristen forstand er ikke ønsketenkning, men en sterk forventning om at Gud vil fullføre sitt gode verk. Det innebærer håp om at det onde en dag skal ta slutt, at rettferdighet og godhet vinner til sist, og at det finnes et evig liv hos Gud etter døden. Dette håpet gir mening og trøst, særlig i møte med lidelse. De første kristne levde ofte under forfølgelse, men det fortelles at de likevel utstrålte håp – de trodde at selv om kroppen ble drept, skulle de leve videre hos Gud. Håpet ga dem mot og utholdenhet.

Kjærlighet er den største av dydene, som Paulus sier. Her menes ikke bare romantisk kjærlighet, men den dype, uegennyttige kjærligheten (på gresk kalt agape) som setter andres beste først. I kristen tro er kjærlighet selve kjennetegnet på Gud – “Gud er kjærlighet,” står det (1. Johannes 4:8). Jesus oppsummerte hele Guds lov i budet om å elske: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte… og din neste som deg selv.” (Matt 22:37–39). Å være kristen betyr derfor å øve seg i kjærlighet – kjærlighet til Gud og til mennesker. Historisk var det nettopp kjærligheten som vakte oppsikt: Tertullian, en kirkefader rundt år 200, forteller at folk kommenterte om de kristne, «Se hvordan de elsker hverandre!» – fordi de kristne tok seg av syke, delte med de fattige og holdt sammen i et varmt fellesskap.

Tro, håp og kjærlighet henger sammen som en trefoldig kord. Troen virker gjennom kjærlighet og gir grunnlag for håp; håpet forsterker troen og gjør kjærligheten utholdende; kjærligheten er igjen frukten av sann tro og levende håp. Sammen beskriver de holdningen en kristen ønsker å ha til Gud, seg selv og sine medmennesker.

Forholdet mellom tro og gjerninger

La oss ta opp et klassisk spørsmål: Holder det bare å tro, eller må man også leve ut troen gjennom gjerninger? Med andre ord, er det nok å ha en indre tro på Gud, eller forventes det at troen vises i hvordan man lever og handler?

Den tidlige kristne kirken svarte et rungende “både og” på dette. På den ene siden lærer Bibelen at frelsen (altså det å bli godtatt av Gud og få evig liv) er en gave man ikke kan gjøre seg fortjent til. “For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, det er Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av det,” skriver Paulus (Efeserne 2:8–9). Med andre ord: Kristendommen er ikke et poengsystem der du må samle nok gode gjerninger for å bestå. Det handler om å ta imot Guds nåde i tro, ikke om å nå opp til en viss moralsk standard for å bli elsket av Gud.

Samtidig betyr ikke det at gjerninger er uviktige – tvert imot. Ekte tro vil forandre en person innenfra, slik at gode gjerninger blir en naturlig frukt. Apostelen Jakob er tydelig: “Tro uten gjerninger er død,” sier han (Jakobs brev 2:26). Han mener at en tro som ikke påvirker hvordan du lever, knapt kan kalles en ekte tro. Hvis jeg sier jeg tror på og elsker Jesus, men aldri bryr meg om å hjelpe noen, tilgi noen eller gjøre noe av det han lærte, da skurrer det. Gjerningene er derfor et slags termometer på troens ekthet.

Man kan sammenligne det med kjærlighet: Hvis jeg sier jeg elsker min ektefelle, men aldri viser det i handling, kan man med rette tvile på om kjærligheten er reell. Slik er det også med tro og gjerninger. Kristne streber etter å gjøre godt – ikke for å tjene poeng hos Gud, men fordi Guds kjærlighet motiverer oss til det. Vi elsker fordi Gud elsket oss først. Vi tilgir fordi vi selv er tilgitt. Vi gir til de fattige fordi Jesus ga oss et eksempel i å tjene andre. Som Paulus fortsetter etter verset om nåden: “For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger” (Ef 2:10). Gode gjerninger er altså ikke årsaken til frelsen, men resultatet av den. Tro og gjerninger danser sammen: troen frelser, og gjerningene følger som dens naturlige følge.

Hva er Bibelen?

Når vi snakker om kristen tro, kommer vi ikke utenom Bibelen – den samlingen av tekster som kristne regner som hellige og normative. Men hva er egentlig Bibelen? Mange skeptikere ser for seg Bibelen som én enkelt bok med jevn tekst fra perm til perm. I virkeligheten er Bibelen mer som et lite bibliotek. Den består av 66 bøker (i den protestantiske utgaven – katolikker og ortodokse har noen flere) skrevet av rundt 40 ulike forfattere over et tidsrom på nærmere 1500 år. Bibelen er delt i to hoveddeler: Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Ordet testamente betyr pakt – GT inneholder historien om den gamle pakten Gud inngikk med Israels folk, mens NT handler om den nye pakten Gud inngikk med alle mennesker gjennom Jesus . Vi kommer straks tilbake til hva disse paktene går ut på.

Bibelen rommer et mangfold av sjanger og litterære uttrykk. Her finner du poesi og salmer (for eksempel Salmenes bok, full av klagesanger, lovsanger og livsvisdom), historiske fortellinger (som de fire evangeliene om Jesu liv, eller Apostlenes gjerninger om urkirken), gamle lovtekster (Mosebøkene inneholder lovene gitt til Israel), profetiske visjoner og taler (Jesaja, Jeremia osv.), visdomslitteratur (Ordspråkene, Forkynneren), personlige brev (Paulus’ brev til menighetene), og til og med apokalyptisk symboltung litteratur (f.eks. Johannes’ åpenbaring med sine visjoner). Bibelen er altså ikke en ensartet tekst, men en samling av ulike stemmer som likevel tegner en samlet fortelling.

Kristne tror at Bibelen ikke bare er menneskers ord om Gud, men også Guds ord til menneskene – at den er inspirert av Gud gjennom menneskelige forfattere. Derfor leses Bibelen i kirker og hjem verden over som en autoritativ kilde til tro og liv. Samtidig må man lese de ulike bøkene på deres egne premisser: Poesi leses som poesi (man forventer for eksempel ikke naturvitenskap i Salmenes bok), og historiefortellinger leses som fortellinger, brev som brev, og så videre.

La oss se litt nærmere på de to hoveddelene i dette store verket, for å forstå den overordnede historien kristendommen bygger på.

Det gamle testamentet – en kort oversikt

Det gamle testamentet (GT) utgjør den første store delen av Bibelen, og tilsvarer i hovedsak Tanakh, jødenes hellige skrifter . GT består av 39 bøker (i protestantisk tradisjon) som dekker en bred tidsperiode, fra historiens morgen til noen hundreår før Kristus.

GT begynner med skapelsesfortellingen (1. Mosebok): “I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Her finner vi kjente fortellinger som Adam og Eva i Edens hage, syndefallet hvor mennesket vender seg bort fra Gud, og deretter Kain og Abel, Noahs ark og storflommen. Disse tidligste kapitlene formidler et verdensbilde hvor mennesket har en iboende verdighet (skapt i Guds bilde), men også en iboende skavank (synden, vår tendens til å velge galt).

Videre forteller GT om hvordan Gud kaller et folk: Han velger ut Abraham og hans etterkommere som bærere av et spesielt løfte. Historien om Abraham, Isak, Jakob (også kalt Israel) og Jakobs tolv sønner (stammfedrene til Israels 12 stammer) står sentralt i 1. Mosebok. Gud inngår en pakt med Abraham om at i hans slekt skal alle jordens folk velsignes. Dette regnes som startpunktet for Guds frelsesplan i historien – å danne et folk (Israel) som kan bringe kunnskapen om den sanne Gud til verden og være redskap for noe stort som skal komme.

Deretter følger historien om Moses og utgangen fra Egypt (2. Mosebok). Israelsfolket ender som slaver i Egypt, men Gud bruker Moses til å befri dem. Gjennom Moses får de Loven (Torah) på Sinai, inkludert De ti bud. Her etableres den gamle pakten: folket lover å følge Guds lov, og Gud lover å være deres Gud og velsigne dem. Mye av de neste bøkene (3., 4., 5. Mosebok) er lovgivning og retningslinjer for Israel i det lovede land.

Så følger historiebøkene som skildrer Israels skjebne i det lovede land (bøker som Josva, Dommerne, Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene). Vi leser om konger som Saul, David og Salomo, om et rike som splittes i to (Nordriket Israel og Søriket Juda), om gode tider og dårlige tider, trofasthet og frafall. Profetene dukker også opp i denne historien – profetiske bøker som Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel osv., der Guds budbærere både advarer folket mot urett og avgudsdyrkelse, og trøster med håp om frelse.

Gjennom hele GT går det en rød tråd av forventning. Allerede i de tidlige kapitlene finnes løfter om at Gud en dag vil gripe inn på en endelig måte – f.eks. et obskurt løfte i 1. Mosebok 3 om at en «kvinnens ætt» skal knuse slangens hode (tolket som en profeti om en kommende frelser). Profetene senere begynner å tale om en Messias (en frelserkonge, salvet av Gud) som skal komme fra Davids slekt og gjenopprette alt. Jesaja beskriver en Herrens tjener som skal lide for folkets synder. Mika profeterer at en hersker skal komme fra Betlehem. Sakarias snakker om at Herren selv skal komme til sitt tempel. GT avsluttes med denne oppadskuende forventningen – det er noe uoppfylt, et savn etter at Gud skal fullføre sine løfter. Siste bok, Malakias, etterlater et løfte om at «rettferdighetens sol» skal stå opp og at en budbærer (Elia) skal komme først. Og så: 400 år med stillhet i den bibelske historien, før NT tar over stafettpinnen.

Det nye testamentet – en kort oversikt

Det nye testamentet (NT) er den delen av Bibelen som handler om Jesus Kristus og den første kristne kirke. Mens GT ble til over mange århundrer i det gamle Israel, ble NT skrevet i løpet av noen tiår på 1–100-tallet e.Kr. av Jesu apostler og deres medarbeidere. NT består av 27 bøker.

Hjertet i NT er de fire evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Ordet evangelium betyr som nevnt godt budskap. Disse fire bøkene er som biografier om Jesus – de forteller historien om hans fødsel, liv, undervisning, mirakler, død og oppstandelse fra fire litt ulike vinkler. Matteus, Markus og Lukas ligner hverandre mye (de kalles de synoptiske evangelier), mens Johannes skiller seg ut med mer fokus på Jesu identitet og lange taler. Tilsammen gir evangeliene et levende bilde av hvem Jesus var og hva han gjorde.

Etter evangeliene kommer Apostlenes gjerninger, skrevet av Lukas som en fortsettelse av hans evangelium. Denne boken forteller om de første ~30 årene etter Jesu himmelfart: hvordan Den Hellige Ånd kom over disiplene på pinsedag, hvordan apostlene (særlig Peter og etter hvert Paulus) forkynte budskapet om Jesus i Jerusalem, Judea og helt ut i Romerriket. Vi hører om menighetens første tid, forfølgelser, misjonsreiser og menighetsgründing i byer som Antiokia, Korint, Efesos og Roma.

Deretter følger en samling brev – 13 brev av Paulus (til menigheter som Roma, Korint, Galatia, Filippi m.fl., og til personer som Timoteus, Titus, Filemon) og flere andre brev av ulike ledere (Jakob, Peter, Johannes, Judas). Disse brevene er fascinerende, for de gir oss et direkte innblikk i den tidlige kristne lære og de utfordringer de første kristne sto overfor. Her forklares troen nærmere, og de troende får praktiske råd om etikk, menighetsliv, teologi og alt i mellom. For eksempel har vi Paulus’ berømte kapittel om kjærligheten i 1. Korinterbrev 13, hans utleggelse av frelse ved tro i Romerbrevet, Jakobs formaning om å leve ut troen i gjerninger, Peters trøst til forfulgte kristne, og Johannes’ innstendige ord om kjærlighet og sannhet.

Til slutt i NT kommer Johannes’ åpenbaring, et synsrikt og symbolsk skrift som skildrer håpet om verdens nyskapelse, kampen mellom godt og ondt, og det endelige seiersbildet: Gud vinner, det onde blir utslettet, og en ny himmel og jord trer frem hvor Gud bor midt iblant menneskene. Åpenbaringen er full av billedspråk og er nok den mest mystiske boken i NT, men dens hovedbudskap er et håpefullt crescendo: Til slutt skal Gud selv tørke bort hver tåre.

Summen av NT er altså historien om Jesus og konsekvensene av Jesus. Mens GT peker fremover, forteller NT at løftene er gått i oppfyllelse: Messias er kommet, Guds rike bryter frem, og den nye pakt er etablert gjennom Jesu liv, død og oppstandelse.

Hvordan henger det gamle og det nye sammen?

Man kan spørre: Hva er sammenhengen mellom disse to testamentene? Er ikke GT og NT veldig forskjellige – den ene full av lov og til tider voldelige historier, den andre om tilgivelse og nåde? Jo, de er forskjellige i uttrykk, men kristne tror at de egentlig formidler én sammenhengende fortelling.

En av kirkefaderen Augustins innsikter var nettopp dette: «Det nye testamentet ligger skjult i det gamle, og det gamle blir åpenbart i det nye» . Det betyr at GT på mange måter peker fram mot det som skal komme i NT, men at man først fullt ut forstår GT når man ser det i lys av Jesu liv og lære. For eksempel: Gud ga ofringer og tempeltjeneste til Israel i GT – i NT sies det at Jesus er det endelige offerlammet, “Guds lam som bærer bort verdens synder”. GT inneholder løfter om en Messias; NT viser Jesus som Messias. GT forteller om folket Israel som Gud valgte ut; NT utvider Guds folk til å omfatte alle folkeslag som tror, kalt Guds Israel eller bare Kirken.

Jesus selv understreket kontinuiteten. Han sa: “Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve Loven eller Profetene (dvs. GT). Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” (Matteus 5:17). I en fortelling etter sin oppstandelse, på vei til Emmaus, står det at Jesus “utla for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Mosebøkene av og hos alle profetene” (Luk 24:27). Med andre ord, de første kristne leste GT og sa: “Her er det jo masse som peker mot Jesus!” For dem var det én stor frelseshistorie:

Skapelsen og fallet (GT) forklarer hvorfor verden trenger frelse;

Guds utvelgelse av Israel (GT) skaper en plattform og et historisk folk gjennom hvem frelsen kan komme (Jesus var jøde av Davids slekt);

Loven (GT) viser Guds karakter og menneskets utilstrekkelighet – ingen klarte å holde loven perfekt, dermed behov for nåde;

Profetiene (GT) gir håp om en kommende Frelser og Guds rike;

Jesus (NT) oppfyller alt dette – lever det livet vi ikke klarte, dør for våre synder, oppstår og starter en ny epoke;

Kirken (NT og videre) sprer det gode budskap til hele verden, i påvente av fullendelsen;

Fullendelsen (NT – Åpenbaringen) knytter trådene sammen: Paradis som gikk tapt i 1. Mosebok gjenvinnes i siste kapittel av Åpenbaringen med en ny Edens hage og Gud midt iblant sitt folk.

Dermed henger GT og NT sammen som to akter i et drama. Den berømte teologen og misjonæren Paulus (som var jødisk skriftlærd før han ble kristen) bruker et rikt bilde: GT er som en tuktmester som leder oss til Kristus – det gamle pakt la grunnlaget, men kunne ikke fullføre jobben; den nye pakt i Kristus fullfører verket. Som et byggverk: GT reiser reisverket, NT setter på toppen og fullfører huset. Som lys: GT er litt dempet belysning – mye er sant, men noe er i skygger; i NT skrus lyskasteren på, og man ser helheten klart. En kristen leser derfor både GT og NT, men alltid med Jesu person i sentrum som nøkkelen til å forstå alt.

Hvem er Jesus, og hvorfor kom han?

Så, la oss snakke om hovedpersonen: Jesus Kristus. Hvem var (og er) han ifølge klassisk kristendom, og hvorfor mener vi at han måtte komme inn i historien?

Jesus fra Nasaret er ikke bare en inspirerende religiøs lærer i kristen øyne – han er selve inkarnasjonen av Gud. Ordet inkarnasjon betyr “bli kjød” (bli menneske). Tenk deg et øyeblikk: Kristne tror at han som skapte galakser og partikler, han som er kilden til alt liv, faktisk valgte å bli født som en liten baby av kjøtt og blod. Det høres forbløffende ut – nesten som et eventyr om guder som vandrer på jorden – men for de første kristne var dette bokstavelig sannhet. “Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,” skriver Johannes (Joh 1:14), hvor Ordet er et navn han bruker om Guds Sønn før han ble menneske. Jesus hadde altså en unik dobbel identitet: fullt ut menneskelig (han kunne bli trett, sulten, fristet, og han måtte lide og dø som oss) og samtidig fullt ut Gud i sitt vesen (han kunne tilgi synder, stilne stormen, oppreise døde, og han sa ting som “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30)). Denne foreningen av guddommelig og menneskelig i Jesus er et mysterium, men kirkefedrene (f.eks. Athanasius og senere kirkemøtet i Nikea) slo fast at det måtte være slik: Jesus er sann Gud og sant menneske.

Hvorfor kom Jesus? Fordi i følge kristendommen var det noe grunnleggende galt som trengte en løsning. Det gale kalles synd – ikke først og fremst enkelthandlinger man gjør feil, men en slags kraft eller tilstand av adskillelse fra Gud, som et virus i menneskeheten. Se for deg at mennesket sto i en skyld som det ikke kunne betale, en gjeld av urett mot Guds godhet. Eller se for deg at vi var fanget i et nett av død og meningløshet som vi ikke kom ut av på egen hånd. Kristen tro sier: Gud elsker oss så høyt at han selv tar initiativet til å redde oss ut. “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt men ha evig liv,” sier Jesus (Johannes 3:16).

Jesus kom altså som Frelseren. Han gjorde mye fantastisk: helbredet syke, viste omsorg for utstøtte, forkynte om Guds rike der de fattige er rike og de siste blir de første, og han lærte folk å kjenne Gud som Far. Men hovedoppdraget var dette: å forsone oss med Gud. Forsoning innebærer at to parter som er fiender, blir venner. Ifølge klassisk kristendom skjedde dette på et trestykke på en høyde utenfor Jerusalem for rundt 2000 år siden. Jesus ble korsfestet – spikret til et kors, på den mest ydmykende måten romerne henrettet forbrytere. De kristne hevder at dette var Guds geniale redningsplan. Ved å la sin egen Sønn gå inn under konsekvensene av all verdens ondskap, kunne Gud tilby tilgivelse og nytt liv til oss. Jesus tok på seg vår skyld; i bytte fikk vi del i hans rettferdighet. Dette kalles ofte stedfortredende soning – han tok straffen som vi “fortjente”, for at vi skal slippe. Apostelen Paulus formulerer det slik: “Han (Gud) gjorde ham (Jesus) som ikke visste av synd, til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” (2. Kor 5:21).

Korset kan også sees fra andre vinkler: Det er Guds kjærlighet demonstrert – “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine,” sier Jesus (Joh 15:13), og han gjorde nettopp det, for oss. Det er seier over det onde – ved å ta all verdens ondskap på seg og oppstå på den andre siden, seiret Jesus over djevelens makt, sier de gamle tekstene. Det er offerlammet – i GT ofret man lam for å sone synder; Jesus ble Guds lam, det siste offer som gjør unødvendig alle senere offer. Uansett metafor: Korset står som sentrum i kristen tro. Et symbol på skam og død ble til håpets tegn.

For, heldigvis, ender ikke historien på langfredag. Den kristne tro står og faller på oppstandelsen. Påskedag, den tredje dagen etter korsfestelsen, skjedde noe radikalt nytt: Jesus forlot graven tom. Alle de fire evangeliene beskriver at kvinner som kom for å salve Jesu døde kropp, møtte en tom grav og ble de første vitner om at han lever. Disiplene var skeptiske selv – Thomas ville ta på Jesu sår før han trodde det – men etter hvert var de overbevist: Deres mester lever igjen, fysisk, men på en nyskapende måte (han kunne vise seg og forsvinne, komme gjennom stengte dører, men også spise fisk med dem). Oppstandelsen er på sett og vis kronen på verket i kristendommen. Den betyr at døden er beseiret. Jesus er den han sa han var. Det ga etterfølgerne en frimodighet uten like – de fleste av dem var villige til å dø for å vitne om at Jesus virkelig hadde stått opp. Paulus skriver noen tiår senere: “Hvis Kristus ikke er oppstått, da er vår forkynnelse intet, og deres tro er meningsløs” (1. Kor 15). Men han legger til at over 500 mennesker hadde sett den oppstandne Jesus (1. Kor 15:6). For de første kristne var oppstandelsen ikke en myte eller symbolsk historie; det var en fysisk hendelse som beviste at Jesus er Herre over liv og død. For oss betyr det at det finnes et liv etter døden, at rettferdigheten til slutt skal skje fyllest, og at Jesus fremdeles lever i dag – man kan ha et personlig forhold til ham, fordi han ikke bare lever i minnet, men faktisk lever.

Oppsummert: Jesus kom for å gi oss et ansikt på Gud, for å vise oss Guds kjærlighet i praksis, for å undervise om sannheten, for å bære bort våre synder på korset, og for å triumfere over død og mørke i oppstandelsen. Dette er hvorfor vi kaller ham Frelseren, Herren, Guds Sønn, Verdens lys, Veien, Sannheten og Livet – alle disse store ordene kirken har brukt om ham.

Treenigheten – én Gud, tre personer

Kristne tror på én Gud – vi er monoteister – men vi har en særegen forståelse av Guds indre vesen: Gud er Treenig. Treenigheten betyr at Gud er én i vesen, men tre i “personer”: Faderen, Sønnen (Jesus Kristus) og Den Hellige Ånd. Dette er kanskje det mest mystiske og unike dogmet i klassisk kristendom, og jeg skal prøve å forklare det så enkelt som mulig.

Først, la meg påpeke at ordet Treenighet står ikke i Bibelen direkte. Dette begrepet dukket opp i kirkens vokabular på 100-200-tallet, brukt av kirkefaderen Tertullian for å beskrive det man så i Bibelen . De første kristne merket nemlig at Jesus talte til Gud som Far, men også selv ble tilbedt og omtalt som Gud (f.eks. kalte disippelen Tomas ham “Min Herre og min Gud” i Joh 20:28). Og de erfarte Den Hellige Ånds guddommelige kraft. Bibelen sier klart at “Herren vår Gud, Herren er én” (Mark 12:29, jfr. Moseloven), men likevel kommer den med en dypere nyanse: Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Ånden er Gud – men Faderen er ikke Sønnen, Sønnen er ikke Ånden, Ånden er ikke Faderen. Hvordan gir dette mening? Jo, ved å forstå Gud som et evig fellesskap.

Treenighetslæren sier at Gud i sitt vesen er relasjonell. Noen ganger blir det forklart poetisk som at “Gud er kjærlighet” (1. Joh 4:8) og derfor må det innenfor Guds enhet eksistere et kjærlighetsforhold – et jeg, du og den kjærlighet som flyter imellom. Faderen, Sønnen og Ånden har fra evighet av elsket hverandre og er ett i vilje og vesen. Det er ikke tre guder, men én Gud. Hvordan kan 1+1+1 bli 1? Ikke på matematikkspråket, men Guds vesen er ikke tall eller fysisk masse, det er en annen kategori. Kristne sier ikke at 1 person + 1 person + 1 person = 1 person; vi sier 1 Gud i 3 personer. Ordet “person” kan være litt misvisende, for vi tenker da fort på tre individuelle vesener – men i Gud er de tre så tett forent i essens at de utgjør én enhet.

Det finnes mange analogier, men alle er litt utilstrekkelige (for Gud er unik). Et klassisk bilde er vann: Vann kan opptre som is, flytende vann og damp – tre ulike “former” men samme substans H₂O. Slik er Gud én “substans” (det guddommelige vesen) men kan erfares som tre “former” (Fader, Sønn, Ånd). Denne analogien halter litt fordi vann ikke er alle tre på samme tid, mens Gud er Fader, Sønn og Ånd samtidig – men den hjelper kanskje litt. En annen analogi: Solen – vi har én sol på himmelen, men den består av selve stjernen, lyset fra den og varmen den utstråler. Disse tre er ulike, men uadskillelige. Solen er ikke solen uten lys og varme; lyset og varmen er ikke noe uten selve solgloben. Slik kan man tenke seg Faderen som kilden (som selve solen), Sønnen som “Lyset” sendt til verden (Jesus kalles jo verdens lys), og Ånden som “varmen” eller effekten Gud gjør i oss. Alle er like fullt solens energi, ikke tre forskjellige soler . Igjen – ingen analogi er perfekt, men de kan peke i riktig retning.

Historisk strevde kirken med å finne riktige ord for dette mysteriet. Ordene “treenig” (på latin trinitas) og “person” i guddommen ble som nevnt først formulert av Tertullian rundt år 200. På 300-tallet kom det uenigheter (f.eks. arianismen, som hevdet at Jesus var skapt og ikke egentlig Gud). Dette førte til at man i konsilet i Nikea år 325 vedtok en felles bekjennelse, Den nikenske trosbekjennelse, som slår fast at Jesus er “av samme vesen som Faderen” og at både Faderen, Sønnen og Ånden er å forstå som én Gud. Siden den gang har den treenige forståelsen stått som et kjennemerke på klassisk kristendom.

Mange skeptikere (og troende!) kan synes treenighetslæren er vanskelig å gripe. Det er forståelig – vi har ikke noe direkte analogi i vår erfaring. Men fra et kristent perspektiv er treenigheten dypt meningsfull: Den betyr at Gud i sitt innerste vesen er kjærlighet og fellesskap, ikke en ensom monolit. Og den betyr at da Jesus gikk rundt på jorden og ba til sin Far, så var ikke det et skuespill – det var virkelig kommunikasjon innen Gud. Og da Jesus døde på korset, led Gud selv – Faderens hjerte brast, for å si det slik, mens Ånden formidlet Jesu verk til menneskene. Treenigheten gjør frelsesdramaet forståelig: Gud ofrer seg for oss, Gud reiser seg igjen, Gud kommer inn i oss – Faderen sender Sønnen, Sønnen fullfører verket, Ånden anvender det på våre hjerter. Samtidig er det den ene samme Gud som virker alt.

Jeg sier ikke “Forstå dette fullt ut nå!” Ingen av oss gjør det til bunns. Men selv om treenigheten kan overstige vår fornuft, strider den ikke nødvendigvis mot fornuften – det er bare at Guds vesen er noe vi bare delvis kan skimte. I den store sammenhengen mener vi kristne at Gud har gitt oss nok å forstå (for eksempel Jesu liv som vi konkret kan forholde oss til), og treenigheten er måten teologene forsøker å sette ord på hvordan den kristne erfaringen av Gud er.

Vanlige myter og misoppfatninger

La oss nå skifte gir litt og adressere noen myter og fordommer om kristendommen. Som en som tror, hører jeg ofte fra skeptiske venner eller i media ting som ikke helt treffer hva troen min faktisk går ut på. Her er tre vanlige oppfatninger jeg gjerne vil nyansere:

Myte 1: «Kristendommen er anti-vitenskapelig»

Du har kanskje hørt at religion og vitenskap “kriger”, og at kirken alltid har motsatt seg ny viten. Bildet er imidlertid langt mer nyansert. For det første: Mange av historiens største vitenskapsfolk har vært kristne. Visste du for eksempel at han som først formulerte Big Bang-teorien var en katolsk prest? Den belgiske fysikeren Georges Lemaître var både kosmolog og kirkemann, og det var han som i 1931 lanserte ideen om at universet utvidet seg fra en “ur-atom” – det som senere ble kalt Big Bang . På 1600-tallet var Isaac Newton en troende mann som skrev mer om teologi enn om fysikk (skjønt han hadde noen utradisjonelle teologiske meninger). Galileo Galilei, kjent for striden med den katolske kirke om jordens bane, var selv en overbevist kristen – konflikten hans handlet mer om autoritet og tolkning enn om ateisme vs. tro. Blaise Pascal, Johannes Kepler, Michael Faraday, James Clerk Maxwell – listen er lang over troende som også var fremragende vitenskapsfolk.

Kristendommen som verdensbilde var faktisk en av forutsetningene for at vitenskap skjøt fart: Den gav troen på en rasjonell skaper som hadde skapt naturlovene – dermed forventet man at naturen var forståelig og konsistent, noe som la grobunn for å undersøke den systematisk. Moderne vitenskap oppstod historisk i den kristne kulturkretsen, og det er ikke tilfeldig . Det betyr selvsagt ikke at bare kristne er vitenskapsfolk – sannheten er universell – men det viser at troen slett ikke trenger å være en fiende av forskningen.

Misforstå meg rett: Kristne er (som folk flest) uenige seg imellom om enkelte vitenskap/teologi-spørsmål – for eksempel om hvordan man skal tolke Bibelens skapelsesberetning i lys av evolusjonsteori. Noen tolker 1. Mosebok poetisk og ser ingen konflikt med naturvitenskap, andre holder på en mer bokstavelig tolkning og avviser visse vitenskapelige konsensus. Kristendommen i seg selv dikterer ikke én bestemt holdning her; det finnes både “teistiske evolusjonister” (som tror Gud skapte gjennom evolusjon) og mer kreasjonistiske kristne. Men påstanden om at kristendom generelt er fiendtlig til vitenskap, er feil. Flertallet av kristne verden over aksepterer vitenskapens resultater på de fleste områder. Kirker driver sykehus, kristne er leger og biologer, fysikere og ingeniører.

Kort sagt: Kristne tror at Gud har gitt oss både Bibelen (spesifikk åpenbaring) og naturens bok (generell åpenbaring). Når begge tolkes riktig, vil de ikke motsi hverandre, siden samme Gud står bak. Problemet oppstår hvis man leser den ene eller andre på feil premisser (f.eks. gjøre poesi til fysikk, eller tro at naturvitenskap alene kan uttale seg om Guds eksistens, noe som ligger utenfor dens metode). Det er absolutt mulig å omfavne både tro og vitenskap – jeg og mange andre lever nettopp slik, med stor fasinasjon for begge. Kristendom handler tross alt om sannhet, så alt som er sant om universet, enten det er å regne ut galaksers hastighet eller å studere DNA, ses på som å finne ut mer om Guds fantastiske skaperverk.

Myte 2: «Kristendom handler bare om skyld og skam»

Noen tenker at kristen forkynnelse i bunn og grunn er en eneste lang pekefinger: “Du er en synder! Skam deg! Omvend deg, ellers…” Bildet av en sint prest som roper om helvete og skyld er velkjent fra karikaturer. Og ja – kirken har til tider lagt vel stor vekt på alt vi gjør galt. Mange har opplevd en lovisk, fordømmende holdning som ikke akkurat utstrålte godhet. Hvis det er inntrykket ditt, vil jeg si: Jeg skjønner godt at du rygger unna. Men la meg få nyansere med hvordan klassisk kristendom egentlig ser på dette med synd og nåde.

For det første: Ja, kristen tro tar på alvor at vi mennesker har en del feil og mangler (synd). Det ærlige blikket på menneskenaturen tilsier at ingen av oss elsker vår neste fullt ut som oss selv, eller lever opp til moralsk perfeksjon. Å erkjenne sine feil kan faktisk være frigjørende – litt som AA-møtets første steg: å innrømme at man har et problem. Kristendommen vil diagnostisere menneskehjertet realistisk. Men viktigere: Den gir også en kur. Og kuren er ikke “skam deg mer” eller “ta deg sammen og bli plettfri”! Kuren er nåde. Ordet evangelium betyr som sagt “godt budskap”, og kjernen i den kristne evangeliefortellingen er tilgivelse og gjenopprettelse.

Tenk deg en domstol der du står skyldig. Du vet du har gjort galt. Dommeren kunne rettmessig dømme deg. Men i stedet reiser han seg, kommer ned og betaler boten din selv – til og med tar straffen din på seg – og sier: “Gå fri, du er benådet.” Det er bildet av hva Gud gjør i Jesus. Ja, det finnes en dom over synd i kristen tro, men Gud valgte å bære dommen selv for at vi skulle slippe. Derfor er det kristne budskapet først og fremst gode nyheter for oss skyldbetyngede mennesker: Du kan få tilgivelse, uansett hva du har gjort. Du kan få starte på nytt, bli renvasket, legge fra deg skammen. Det er noe vakkert i liturgien mange kirker bruker: Menigheten bekjenner sine synder sammen (erkjenner at “jeg har feilet”), og presten svarer med å proklamere Guds nåde: “Dine synder er tilgitt, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.”

Kristendom handler altså ikke om å leve i evig skyldfølelse – tvert imot handler det om å bli fri fra skyld. Jesus sa: “Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke… Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.” (Mark 2:17). Poenget er at vi alle trenger den legedommen, og Jesus tilbyr den. Han sa også disse kjente ordene: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.” (Matteus 11:28). Tunge byrder kan være mye – inklusivt skam, skyld, bekymring. Jesus kom for å løfte det av oss, ikke legge mer på.

Selvsagt utfordrer kristen tro oss til å forandre livene våre der det trengs – ordet omvendelse betyr jo å snu om. Men motivasjonen er kjærlighet, ikke angst. “Ergo, det er nå ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus,” skriver Paulus (Rom 8:1). Man skal kunne puste fritt ut som kristen, vite at man er elsket av Gud på tross av alt dumt. Det handler langt mer om nåde enn om krav. Jeg pleier å si: Guds kjærlighet er ikke en premie for de flinke, men en gave for de uverdige.

Så hvis du tenker at kristendom bare vil gi deg dårlig samvittighet: Kanskje har du kun møtt en lovisk variant. Klassisk kristendom slik Jesus forkynte, ga faktisk håp og verdighet til de utstøtte og de som slet med skyld. Fortellingen om den fortapte sønn i Lukas 15 illustrerer Guds hjerte: Sønnen har rotet bort hele arven og kommer slukøret hjem, men faren løper ham i møte, omfavner ham og holder fest til ære for hans tilbakekomst. Det er kristendommens bilde av Gud – en far som ønsker oss velkommen hjem, ikke en moralist som vil trykke oss ned.

Myte 3: «Jesus var bare en stor lærer – et godt menneske, ikke Gud»

Mange skeptikere i dag vil akseptere at Jesus fra Nasaret var en virkelig historisk person og en klok moralfilosof. “Elsk din neste som deg selv” er jo et flott etisk prinsipp. Kanskje man kan respektere Jesus på linje med Buddha eller Sokrates. Men hele greia om at Jesus skulle være Gud eller den eneste Frelser, det høres for ekstremt ut. Så, er ikke Jesus bare en lærer?

Vel, kristen tro baserer seg på hva Jesus selv sa og gjorde, og på hva de som kjente ham vitnet om. Og her er saken: Jesus hevdet ting om seg selv som overgår en vanlig lærers rolle. Han sa ikke bare “Her er veien til Gud” – han sa “Jeg er veien” (Joh 14:6). Han sa ikke bare “Jeg kan peke dere til sannheten” – han sa “Jeg er sannheten” (samme vers). Han tilgav menneskers synder som om han var Gud selv fornærmet (Mark 2:5–7). Han sa “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Da en av disiplene, Peter, kalte ham Messias, Guds Sønn, sa ikke Jesus “Nei da, jeg er bare en lærer”; han bekreftet Peters erkjennelse. Etter oppstandelsen falt Tomas ned for Jesus og utbrøt “Min Herre og min Gud!” (Joh 20:28), og Jesus tok imot den tilbedelsen.

Poenget er: Jesus ble oppfattet av sine nærmeste som mer enn et menneske. Og han godtok den posisjonen. Derfor ga ikke de første kristne seg ut på å spre bare en “morallære” à la Konfucius; de forkynte en person – at Jesus er Herre. Ordet Herre (gresk Kyrios) var samme ord som ble brukt om Gud selv. Dette var revolusjonerende: En henrettet tømmermann fra Galilea ble tilbedt som Gud av monoteistiske jøder! Noe ekstraordinært må ha skjedd for at de skulle komme til en slik overbevisning – og det ekstraordinære var nettopp oppstandelsen. De var så sikre på at Jesus hadde seiret over døden, at de var villige til å dø heller enn å fornekte ham. For dem var Jesus ikke død eller fjern; han var levende og nær, i bønn, i brødsbrytelsen, ved sin Ånd. De kalte ham Frelser, Guds Lam, Verdens lys, Kongen.

Så å si at Jesus bare var en lærer, harmonerer dårlig med kildene. Enten var han gal eller bløffmaker som utga seg for å være noe mye større (som skeptikeren C.S. Lewis famøst argumenterte: “Enten var Jesus gal, ond – eller det han sa seg å være”). Eller så var han faktisk noe mer. For kristne er svaret gitt: Han var og er Guds Sønn, verdens Frelser. Hans moralske lære kan du finne i andre filosofier også (det gylne budskap om nestekjærlighet finnes varianter av flere steder). Det unike med Jesus er hvem han er og hva han gjorde – at han rettferdiggjør de skyldige, overvinner døden, forener oss med Gud. Det er rett og slett større enn bare kloke visdomsord.

I tillegg er det verdt å nevne: Mange sier “Jesus var bare en god morallærer”, men om de virkelig leser alt han sa, oppdager de at han utfordrer veldig. Han krevde faktisk alt av sine etterfølgere (“ta ditt kors opp og følg meg”), han gikk hardt ut mot hykleri, han snakket om Guds dom i lignelser. Jesus var kjærlig og mild mot angrende syndere, men skarpt konfronterende mot de selvgode og harde. Han er ikke kun en “koselig lærer” – han er langt mer fascinerende og sammensatt. Som en kristen vil jeg si: Å sette Jesus i en bås som “bare lærer” er å overse den mest sentrale delen av ham. Hans lære gir nemlig først full mening når man ser den i lys av hans identitet som Guds Sønn og offerlam.

Hvordan skal en kristen leve?

En skeptiker spurte meg en gang: “Greit, du tror på Jesus – men hva betyr det egentlig i hverdagen din? Lever du annerledes? Hva slags livssynsetikk følger dere?” La meg svare ved å trekke fram noen hovedprinsipper fra Bibelen om hvordan en kristen ideelt sett skal leve. Merk: Kristne er også bare mennesker, og ingen av oss lever opp til idealene fullt ut – men idealene er viktige fyrtårn å navigere etter.

Kjærlighet i praksis: Jesus setter kjærligheten i høysetet. Han ga et “nytt bud” til disiplene: “Elsk hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.” (Joh 13:34). Det betyr å vise omsorg, barmhjertighet og rettferdighet mot alle – også dem som er vanskelig å elske. I Bergprekenen radikaliserer Jesus kjærlighetsbudet: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere” (Matt 5:44). En kristen skal altså strekke seg etter å møte ondt med godt, hat med kjærlighet. Vi skal tilgi når noen sårer oss (Jesus sier man skal tilgi “sytti ganger sju ganger”, altså ubegrenset – Matt 18:22). Vi skal hjelpe mennesker i nød – “alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg,” sier Jesus om å gi mat til sultne, drikke til tørste, besøke fanger osv. (Matt 25:40). Nestekjærlighet er livsstilen.

Hellighet og ærlighet: Kristen etikk handler ikke bare om det mellommenneskelige, men også om integritet og renhet i eget liv. De ti bud er fortsatt rettesnorer: ikke stjele, ikke lyve, ikke begjære andres ektefelle, osv. Sex og samliv skal håndteres med trofasthet og respekt. Kroppen ses som et tempel for Den Hellige Ånd, noe som gir grunn til en sunn livsførsel (unngå rusmisbruk f.eks.). Men dette er ikke rigide regler for å kvalifisere seg til himmelen – det er veiledning for et godt liv. Paulus snakker om “Åndens frukt”, det vil si egenskaper som vokser frem hos en kristen: kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Galaterne 5:22). Legg merke til at flere av disse handler om karakter. Kristenlivet er en vekstprosess der man gradvis formes (forhåpentligvis) til å ligne mer på Jesus i væremåte.

Fellesskap og tilbedelse: Bibelen legger vekt på at en kristen ikke er en enslig pilgrim, men del av et fellesskap – menigheten, Kirken. “Der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,” sier Jesus (Matt 18:20). Kristne oppfordres til å samles, be sammen, dele liv og tro, bryte brød (nattverd) til minne om Jesus, lese Skriftene og oppmuntre hverandre. Vi skal “bære hverandres byrder” (Gal 6:2) og glede oss med de glade og gråte med de sørgende (Rom 12:15). Det er i fellesskapet man vokser og kan praktisere kjærlighet konkret. Tilbedelse av Gud – i form av sang, bønn, takksigelse – er også en viktig del av en kristens liv. Det setter fokus på Gud og ikke bare oss selv, og gir næring til sjelen.

Misjon og tjeneste: Kristne tror de har fått et oppdrag i verden – ikke å erobre med sverd (selv om tragisk nok noen i historien har misbrukt religionen sånn), men å tjene og vitne. Jesus vasket disiplenes føtter og sa at de skulle gjøre som ham: tjene hverandre i ydmykhet (Joh 13:14–15). Kristenlivet ideelt sett preges av en holdning av tjenersinn overfor andre mennesker. Samtidig sendte Jesus disiplene ut for å dele de gode nyhetene: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet” (Mark 16:15), “gjør alle folkeslag til disipler, døp dem… og lær dem å holde alt jeg har befalt dere” (Matt 28:19–20). Misjon betyr å dele troen, invitere andre inn, men også å demonstrere Guds kjærlighet i praksis. Mange kristne engasjerer seg derfor i hjelpearbeid, skole, helse – det henger sammen med troen på nestekjærlighet og kallet til å være “jordens salt” og “verdens lys” (Matt 5:13–14).

Avhengighet av nåde: Til sist vil jeg nevne at en kristen hver dag lever i en spenning mellom ideal og virkelighet. Vi snubler, feiler, blir sinte, egoistiske – ja, vi synder fortsatt. Men forskjellen er at en kristen får komme til Gud daglig og bekjenne sine feil og motta tilgivelse igjen. Å leve som kristen er å leve i omvendelse, som en pågående prosess. Martin Luther sa at hele livet til en kristen er en vandring i omvendelse – stadig vende seg bort fra det gale og mot Gud. Og når vi mislykkes, kaster vi oss på nåden og fortsetter. Det er ikke en rett linje oppover, det er en berg-og-dalbane, men retningen er satt mot Gud.

Bibelen sier ikke at en kristen blir syndfri her i livet, men den sier at man får Den Hellige Ånds hjelp til å gradvis bli mer preget av det gode. Det er altså ikke bare egne anstrengelser; Gud virker i den troende. Så en kristen livsstil er dypest sett et samarbeid mellom mennesket og Gud – vi jobber med oss selv, men vet at Gud arbeider på hjertet vårt samtidig.

Kort oppsummert skal en kristen leve i kjærlighet til Gud og mennesker, i ærlighet og omsorg, i fellesskap med andre og i tjeneste for verden. Det er høye idealer, men de gir også stor mening og retning til livet.

Kristendommens røtter og utvikling

Kristendommen begynte ikke som en maktinstitusjon med store kirkebygg og pavehatter. Den begynte som en liten disippelbevegelse i periferien av Romerriket. Jesus samlet tolv disipler (lærlinger) som fulgte ham tett. Etter oppstandelsen gav han dem misjonsbefalingen og Den Hellige Ånd, og så spredte de seg ut. La oss følge en lynrask historisk skisse av de første århundrene:

De tolv apostlene (minus Judas, pluss Matthias og Paulus senere) forkynte frimodig i Jerusalem at Jesus var Messias. Snart spredde budskapet seg til andre byer. Peter ble leder for jødekristne, Paulus ble misjonær til ikke-jødene (hedningene). Det oppstod menigheter (små husmenigheter i begynnelsen) i storbyer som Antiokia, Korint, Efesos, Roma. Kristendommen vokste, men ble også møtt med skepsis og etter hvert fiendtlighet fra romerske myndigheter. De første kristne nektet nemlig å tilbe keiseren som gud, noe som ble sett på som illojalt. Dermed kom perioder med forfølgelse. Keiser Nero i år 64 e.Kr. er kjent for å ha brukt kristne som syndebukker for brannen i Roma – han lot mange henrette på grusomt vis (ifølge tradisjonen ble apostlene Peter og Paulus martyrer i Roma rundt denne tiden). Senere keisere som Decius og Diokletian forsøkte å utrydde bevegelsen ved systematisk forfølgelse. Men det slo ofte tilbake: Tertullian skrev at “martyrenes blod er kirkens sæd”, med andre ord, jo flere som døde for troen, jo flere lot seg inspirere til å bli kristne selv, imponert over den standhaftigheten de så.

Til tross for motstanden spredte kristendommen seg jevnt. På 100- og 200-tallet ser vi framveksten av de tidlige kirkefedrene – teologer og ledere som skrev forsvarsskrifter og brev for å forklare troen. Clemens i Roma, Ignatius av Antiokia, Justin Martyr, Ireneus av Lyon, Tertullian av Karthago, Origenes av Alexandria – for å nevne noen. De kjempet mot misforståelser (noen romere trodde kristne bedrev kannibalisme siden de “spiste Jesu kropp” i nattverden!), de argumenterte for troens fornuftighet, og de begynte å utarbeide mer systematisk teologi.

En stor vending kom tidlig på 300-tallet da keiser Konstantin den store fikk sympati for kristendommen (det sies at han så et himmelsk tegn før et slag, konverterte, og gav kristendommen frihet med Milano-ediktet i 313). Plutselig gikk kirken fra forfulgt minoritet til akseptert religion. Ikke lenge etter, under keiser Theodosius (380-tallet), ble kristendommen faktisk statsreligion i Romerriket. Dette ga kirken nye muligheter, men også utfordringer – nå kom makt og politikk inn i bildet.

På 300- og 400-tallet ble det holdt flere store kirkemøter for å sikre enhetlig lære. Viktigst er Konsilet i Nikea (Nicea) i 325, som vi nevnte: Her samlet biskoper fra hele kirken seg og avklarte Jesu guddom (de avviste Arius’ lære om at Jesus var en skapning, og erklærte at Sønnen er “av samme vesen som Faderen” – altså sann Gud). Den nikenske trosbekjennelse ble formulert, og den brukes den dag i dag i kirker verden over. Senere konsiler, som Konstantinopel (381) og Kalkedon (451), finpusset forståelsen av treenigheten og Jesu to naturer (Kalkedon erklærte at Kristus er én person med to naturer – full Gud, full mann – uten å blande eller dele dem). Disse tidlige trosbekjennelsene er klassisk kristendom oppsummert: Troen på treenigheten, skapelsen, inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen, Den Hellige Ånd, én universell kirke, syndenes forlatelse og det evige liv.

I 380- og 400-årene levde også kirkefaderen Augustin av Hippo, kanskje den mest innflytelsesrike teologen i vestkirken. Augustin skrev mye – om arvesynd (ideen at mennesket er født med en syndig natur), om nåden, om treenigheten, og han forfattet et berømt verk “Bekjennelser” som er en selvbiografi og trosreise, samt boken “Gudsstaten” som tolker historien i lys av Guds plan. Augustin ble en autoritet for middelalderkirken og også for reformatorene senere.

I øst (det greske området) hadde man også store teologer som Athanasius (som forsvarte Jesu guddom under Nikea-striden), de kappadokiske fedre Basileios, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz (som tydeliggjorde treenighetslæren og Åndens guddom), og Johannes Krysostomos (med sine glitrende prekener).

Kirken vokste videre – munkevesenet oppstod med Antonius og Benedikt som forbilder, misjonærer som Patrick dro til Irland, kyrill og Methodios til Slaviske land, osv. Etter hvert kom også mer dystre kapitler som korstogene og maktspillet mellom paver og konger. Kirken splittet seg i øst og vest i 1054 (Det store skisma, mellom den katolske kirke og de ortodokse kirker, delvis på grunn av teologiske nyanser og mye på grunn av kultur og makt). Senere, på 1500-tallet, kom reformasjonen i Vest-Europa med Martin Luther, Jean Calvin m.fl., som brøt med romerkirken og dannet protestantiske kirker – igjen av både teologiske (f.eks. avlatshandel, paveautoritet, frelsesforståelse) og politiske grunner.

Men nå hopper vi raskt. Det viktigste å sitte igjen med er at klassisk kristendom ble formet i de første århundrene – gjennom apostlenes vitnesbyrd, kirkefedrenes forsvar og kirkemøtenes definisjoner. Trosbekjennelsene (den apostoliske, nikenske og senere athanasianske) sammenfatter det essensielle. Til tross for ulike retninger som har utviklet seg (katolsk, ortodoks, protestantisk, osv.), er kjerneinnholdet i klassisk kristen tro ganske felles: Troen på treenig Gud, Jesus som sann Gud og sant menneske, død og oppstandelse for vår frelse, nødvendigheten av nåde, betydningen av dåp og nattverd som sakramenter, håpet om Jesu gjenkomst og evig liv. Denne troen overlevde forfølgelser, intellektuelle angrep og interne strider, og spredte seg globalt. I dag finnes det rundt to milliarder mennesker som bekjenner seg til kristendommen på en eller annen måte – selvfølgelig med et enormt mangfold i kultur og uttrykk. Men alle kan egentlig spore sin åndelige arv tilbake til de hendelsene i Judea for to årtusener siden.

Klassisk kristendom vs. moderne forståelse

Det kan være verdt å påpeke forskjellen mellom klassisk kristendom slik jeg har beskrevet – den tro som er bygget på Bibelen og den oldkirkelige forståelsen – og en del moderne varianter eller populærforestilling av kristendom.

I vår tid ser vi at ikke alle som kaller seg kristne nødvendigvis tror på alt det overnaturlige eller dogmatiske. Noen har en mer liberal teologi som tolker jomfrufødsel, mirakler eller oppstandelsen symbolsk heller enn bokstavelig. For eksempel finnes det teologer som beundrer Jesu etikk, men ikke tror at han fysisk stod opp fra de døde – de vil gjerne “avmytologisere” kristendommen. Slikt står i kontrast til klassisk tro, der oppstandelsen og miraklene er faktiske hjørnesteiner. Kirkefedrene ville neppe kalt en slik symbolsk tro for ortodoks kristendom. Likevel har moderne bibelkritikk og sekulær tenkning påvirket en del av kristenheten, særlig i akademia og noen liberale kirkesamfunn.

På den andre enden har man fundamentalistiske grupper som holder seg strengt til Bibelen, men noen ganger på en måte som kan virke snever eller anti-intellektuell for utenforstående. F.eks. benektelse av evolusjon, isolasjon fra samfunn, eller ekstremt fokus på dommedag. Klassisk kristendom er ikke fundamentalistisk i den moderne betydningen (som ofte er en nyere reaksjon på moderniteten). Klassisk tro, slik kirkefedrene praktiserte, hadde stor intellektuell bredde – de integrerte tidens filosofi (som Platon og Aristoteles) i teologien, de oppfant universiteter i middelalderen osv. Så kristen tro har aldri bedt folk parkere hjernen, selv om enkelte moderne retninger kan gi det inntrykket.

Et annet skille: Klassisk kristendom er felles for katolikker, ortodokse og mange protestanter i sine grunndogmer. Men moderne populærkristendom kan noen ganger reduseres til “selvhjelpsreligion” eller en identitetsmarkør. For eksempel: Noen kaller seg kristne mest fordi det er tradisjon eller kultur (de feirer jul, døper barna, men bryr seg kanskje ikke om dogmene). Andre igjen omfavner en form for “velstandsteologi” hvor man tror Gud først og fremst vil gi deg suksess og rikdom her og nå – dette er en moderne amerikansk eksport som er ganske fjern fra den ydmykheten og lidelsesomfavnende holdningen i klassisk kristendom.

I dag kan man også møte “kristendom” brukt politisk – f.eks. at man identifiserer kristendom med visse konservative verdier eller nasjonal identitet. Klassisk kristendom er universell (katolsk betyr allmenn) – den lar seg egentlig ikke begrense til ett folk eller parti.

Det er også forskjell på institusjonell kirke og personlig tro. Noen kritiserer kristendommen ved å peke på kirkens feil opp gjennom (inkvisisjonen, heksebrenning, maktmisbruk, overgrepsskandaler etc.). Slike kritikker er forståelige, men kristne vil svare at man må skille mellom kjernevnen i troen og de menneskelige feil som representanter har gjort. Klassisk kristendom i sin kjerne lærer kjærlighet og hellighet; når kirken har sviktet, har den gjort det i strid med sine egne idealer.

Den moderne verden utfordrer også kristendommen på nye måter: Bioetikk, teknologi, pluralisme (mange religioner lever side om side) osv. Klassisk kristendom har et fast fundament, men den forsøker også å svare på samtiden på en relevant måte. For eksempel: I møte med klimakrise har mange kirker gått tilbake til sin lære om at mennesket skal forvalte skaperverket ansvarlig; i møte med rasisme har man hentet frem Bibelens lære om at alle mennesker er Guds avbildes likeverd. Kristendom er ikke statisk museum, det er en levende tradisjon som anvender gamle prinsipper på nye situasjoner.

Men uansett moderne nyanser: Kjernen i klassisk kristendom har bestått. Går du i en ortodoks kirke i Russland, en katolsk domkirke i Italia eller en luthersk kirke i Norge, vil du i stor grad høre de samme skriftene lest, de samme bekjennelsene fremsagt: troen på Faderen, Sønnen, Ånden; på kors og oppstandelse; på tilgivelse og evig liv. Det er ganske bemerkelsesverdig, egentlig – en tradisjon båret gjennom århundrene. Selv nye uavhengige menigheter som dukker opp (for eksempel i Afrika eller Asia hvor kristendommen vokser raskt) ender som regel opp med de samme grunnsannhetene fordi de leser den samme Bibelen og kommer til lignende konklusjoner. Så den klassiske kristendommen er som en elv som renner gjennom tidene, selv om den får noen sidegrener og tilførsler. Moderne misforståelser eller forenklinger vil alltid finnes, men kilden er fortsatt tilgjengelig for den som vil drikke.

Oppsummering – en åpen invitasjon

Jeg har nå delt mye – kanskje det ble både dyptgående og langt, men hensikten var å gi et helhetlig bilde av hva det vil si å være kristen, fra mitt perspektiv, på en måte som jeg håper du som skeptiker syns var forståelig. Vi har sett på alt fra troen på Skaperen, Frelseren og Hjelperen, dydene tro, håp og kjærlighet, balansegangen mellom tro og gjerninger, hva Bibelen er og hvordan dens to testamenter henger sammen, hvem Jesus er (inkarnasjon, forsoning, oppstandelse), hvordan i all verden treenigheten kan tenkes, avlivet noen myter om vitenskap og skyld, forklart litt om kristen livsstil, og oppsummert kirkens røtter og utvikling frem til i dag. Puh!

Hva skal man så si? Jo, kanskje dette: Å være kristen er for meg å ha funnet et fundament å stå på i tilværelsen. Det betyr å tro at universet dypest sett er godt fordi det springer ut av en god Gud. Det betyr å erkjenne at jeg har feil og trenger hjelp – og at hjelpen er gitt meg gratis av Jesus. Det betyr å ha en relasjon – jeg ber til Gud og opplever svar i form av fred eller veiledning eller trøst. Å være kristen gir meg også et fellesskap med andre, en følelse av å være en del av en stor familie på tvers av tid og rom. Og det gir meg et håp, om at døden ikke er slutten, at rettferdigheten en dag skal seire, at kjærligheten er den sterkeste kraft i universet til syvende og sist.

Kanskje tror du ikke på dette. Kanskje synes du alt høres ut som ønsketenkning eller mytologi. Som kristen tror jeg selvfølgelig det er sant – ikke i betydningen naturvitenskapelig forklaringsmodell, men sant om virkelighetens dypeste plan. Jeg kan ikke bevise Gud i et laboratorium, men jeg kan peke på den personen Jesus og si: Jeg er overbevist om at det han sa og gjorde, åpenbarer meningen med livet. Kanskje ser du annerledes på det. Uansett vil jeg takke deg for at du leste så langt med åpent sinn.

Min invitasjon til deg vil være: Reflekter videre. Still spørsmål, undersøk, og gjerne – les litt i Bibelen selv, om du aldri har gjort det. Spesielt de fire evangeliene om Jesus. Les dem som du ville lese om Sokrates eller Buddha – med nysgjerrighet. Jesus trer frem der med en unik røst. Kanskje vil noe av det han sier, overraske eller tiltale deg. Og kjenner du en kristen du respekterer, så spør dem gjerne hvordan de opplever troen. De fleste av oss svarer gjerne på ærlige spørsmål (vi liker faktisk slike samtaler bedre enn heftige debatter).

Avslutningsvis: Klassisk kristendom – på tross av all intellektuell dybde og dogmatikk – er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie. Det handler om Guds kjærlighet til menneskene, en kjærlighet så ekte at den gikk gjennom død og grav for oss. Og det handler om å svare på den kjærligheten: “Vi elsker fordi han elsket oss først,” står det (1. Joh 4:19). Å være kristen er derfor ikke først å fremmest å abonnere på en liste doktriner, men å la seg elske av Gud og elske ham tilbake, og la det flyte ut i kjærlighet til andre. Alle de tunge temaene vi har dekket, koker egentlig ned til det.

Takk for at du tok deg tid til å lese min personlige fortelling om troen. Jeg håper den ga deg innsikt og kanskje ryddet opp i noen misforståelser. Døren står alltid åpen om du vil utforske mer. I mellomtiden: Måtte fred og mening følge deg på din vei, uansett hvor den leder.