Hvordan vet du at du har rett? – En kaffeprat om kunnskap og sannhet

Har du noen gang lurt på hvordan to mennesker kan være skråsikre på to helt forskjellige “sannheter”? Tenk deg at du diskuterer med en god venn rundt kafébordet. Dere snakker om et hett tema – kanskje klimaendringer, religion, eller om spøkelser finnes. Plutselig slår det deg at dere nesten lever i to forskjellige verdener. Det dere bygger meningene deres på, er vidt forskjellig. Hvordan kan det ha seg? Dere bor jo i samme by, leser kanskje de samme nyhetene, likevel tolker dere verden helt ulikt.

For meg er dette både fascinerende og litt frustrerende. Fascinerende fordi det får meg til å tenke: Hvorfor ser vi verden så forskjellig? Frustrerende fordi det av og til føles umulig å bli enige om selv grunnleggende fakta. Svaret på denne gåten handler om et vanskelig ord: epistemologi. Ikke la deg skremme – jeg skal bryte det ned i helt vanlige ord, jeg lover. Dette handler egentlig om hvordan vi vet det vi “vet”, og hvorfor ulike syn på kunnskap kan føre til at to mennesker kan stå side om side og likevel leve i hver sin virkelighet.

Hva er epistemologi?

La oss starte med det rare ordet. Epistemologi er filosofens begrep for læren om kunnskap . Men du og jeg kan si det enklere: Epistemologi handler om hvordan vi mennesker vet det vi vet. Det vil si, hvordan vi skaffer oss kunnskap, hva vi stoler på for å finne ut av ting, og hvordan vi avgjør om noe faktisk er sant.

Vi alle “driver med” epistemologi hele tiden, selv om vi ikke kaller det det. Hver gang du spør “Hvordan kan jeg vite at dette stemmer?” eller “Hvem skal jeg tro på her?”, så er du midt i epistemologi-land. Kanskje tenker du ikke over det, men du har dine egne kunnskapsregler i hodet: ting du automatisk stoler på, og ting du automatisk tviler på. Det er litt som å ha et indre kompass for sannhet. Hos noen peker kompasset mot vitenskap og harde fakta. Hos andre peker det mot tro, tradisjon eller kanskje magefølelsen. Ofte er det en miks – men hvordan kompassnålen er stilt inn, kan endre hele “virkeligheten” din.

For å gjøre dette konkret og morsomt skal jeg tegne et bilde av tre litt karikerte personer. Kanskje kjenner du deg mest igjen i én av dem – eller litt i alle. Poenget er å se hvor forskjellige kunnskapssyn folk kan ha, og hvordan det farger alt fra hverdagsvalg til hva de tenker er sant og godt. Så len deg tilbake med kaffekoppen, så møter du vitenskapsnerden, den troende og skeptikeren.

Den vitenskapelige veien: “Jeg tror det når jeg ser det”

Først ut er vitenskapsnerden – og jeg sier nerd med all respekt og kjærlighet (hei, det kunne vært meg!). For denne personen er harde fakta, logikk og bevis det som teller. Kanskje du har en venn som alltid skal ha kilder på alt, som slår opp forskning for å vinne enhver diskusjon. For dem er verden noe som kan undersøkes, måles og forstås gjennom forskning. Typisk motto: “Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis.” Med andre ord, “jeg tror det når jeg ser det – og har målt det, veid det eller testet det”.

Hva betyr dette i praksis? Jo, la oss kalle vår fiktive venn for Ina. Ina stoler på vitenskapelige metoder. Observasjon og eksperimenter er hennes vei til sannhet. Hvis noen sier at en stein kan helbrede stress, vil Ina ha en dobbel-blind, placebo-kontrollert studie før hun kjøper det utsagnet. Hun går til legen når hun er syk, fordi medisinen har data som støtter seg. Hun leser gjerne populærvitenskap og holder seg oppdatert på siste forskning om klima, teknologi, helse – ja, alt mellom himmel og jord. For Ina finnes det en objektiv virkelighet der ute som vi kan finne ut av bit for bit. Og selv om vitenskapen ikke har svaret på alt ennå, så jobber den med saken. Det er litt som å pusle et kjempestort puslespill: Hver studie legger en brikke, og bit for bit kommer bildet frem.

Ina har også et verdigrunnlag preget av dette synet. Moral og livsvalg? Vel, hun prøver å basere dem på fornuft også. Hva gir best resultat for flest mulig? Hva sier forskningen om lykke, om godt samfunn, om etikk? Kanskje Ina heller mot humanistiske verdier – at vi må bruke fornuft og empati til å skape et godt liv for mennesker her og nå. Hun søker råd i fakta framfor tradisjon. Skal hun ta et karrierevalg, lytter hun til data og sannsynlighetsberegning: Hvor er det jobbmuligheter? Hva sier statistikken om lønn og trivsel? Skal hun ta stilling i en politisk sak, ser hun på forskning og bevis. Ina liker å tenke at hun er objektiv (selv om ingen av oss er 100% det).

Sannhet, for vitenskaps-typen, er noe som er samme for alle – uavhengig av hva vi føler for det. Sukkerpiller kurerer ikke kreft selv om mange tror på det, sant? Enten virker noe, eller så gjør det ikke. Det finnes fakta “der ute”, og de bryr seg ikke om meninger. Ina er kanskje ikke ekstremt skråsikker på at hun personlig vet alt som er sant, men hun er skråsikker på at metoden hennes (vitenskapen) over tid avslører sannhetene. Og ting som ikke kan bevises, tja – de forholder hun seg skeptisk til. Gud, for eksempel, eller livet etter døden – siden ingen har klart å levere entydige bevis, så tenker Ina at det nok heller er ønsketenkning eller eventyr. Det høres kanskje kaldt ut, men for Ina gir det mening: Hun vil ikke “lure seg selv”. Heller en hard sannhet enn en behagelig illusjon, vil hun si.

Kort oppsummert: Den vitenskapelige epistemologien setter sin lit til menneskelig fornuft, observasjon og testing. Den har gitt oss fantastiske resultater – alt fra månelanding til antibiotika er frukter av denne tilnærmingen. Men er det den eneste måten å se verden på? Langt ifra. Møt neste person ved bordet, som ser ting ganske annerledes.

Den religiøse veien: “Å tro er å se”

I den andre stolen sitter den troende. La oss kalle ham Jonas. For Jonas handler ikke kunnskap først og fremst om å måle seg frem til sannhet, men om åpenbaringer, tro og tillit til noe større. Der Ina sier “jeg tror det når jeg ser det”, sier Jonas kanskje det motsatte: “Jeg ser det når jeg tror det.” Med det mener jeg at Jonas har troen som utgangspunkt – han stoler på en høyere autoritet enn menneskelig fornuft. Kanskje er Jonas kristen, muslim, hindu – uansett bygger verdensbildet hans på at det finnes en åndelig virkelighet, en Gud eller høyere makt, som har gitt oss veiledning om hva som er sant.

Hvordan merker vi Jonas sitt kunnskapssyn i hverdagen? Jo, tenk deg at du sier til ham at vitenskapen har funnet ut av Big Bang og evolusjon. Jonas kan nikke og synes det er interessant, men hvis dette kolliderer med det hans hellige skrift eller religiøse tradisjon sier, ja da veier troen tyngst. Kanskje tror Jonas at Gud skapte verden. Ikke nødvendigvis på seks dager bokstavelig talt, men han er sikker på at det står en intelligent vilje bak universet. Det er “sant” for ham, fordi det står i hans tro at det er slik – og troen hans er ikke bare en gjetning, det er en indre visshet. Der Ina ville kalt det “udokumentert”, kaller Jonas det åpenbart (i betydningen “Gud har vist oss dette”).

Et konkret eksempel: Moral og livsvalg hos Jonas farges av hans tro. Hvis han lurer på hva som er rett og galt, spør han gjerne sin religion om råd. Står det noe om dette i skriften? Hva sier tradisjonen, eller religiøse ledere han stoler på? For Jonas er ikke moral noe vi finner på underveis; han opplever at det finnes objektive, gudegitte sannheter om rett og galt. Kanskje betyr det at han velger å gifte seg før han flytter sammen med kjæresten, fordi hans religiøse overbevisning sier at det er det rette. Kanskje ber han til Gud når noen i familien er syk – og har tillit til at bønn hjelper, selv om ingen laboratorier i verden kan måle bønnekraft. For Jonas er personlig opplevelse og religiøs autoritet gyldige kunnskapskilder. Han kan fortelle om den gangen han ba om et tegn og følte at han fikk svar. Den opplevelsen blir et bevis for ham, selv om Ina ville forklart det som tilfeldighet eller psykologi.

Og nettopp her ser vi hvordan Jonas sin sannhet blir en annen enn Ina sin. For Jonas er Gud like virkelig som tyngdekraften. Han trenger ikke se Gud under et mikroskop for å vite at Gud finnes – han føler det, tror det, lever det. Ofte vil Jonas si at vitenskapen er vel og bra for sitt bruksområde (f.eks. teknologi, medisiner osv.), men at den ikke kan svare på de dypeste spørsmålene. Hvorfor er vi her? Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden? Der stopper vitenskapens kompetanse, mener Jonas, og her tar troen over. På sett og vis lever Jonas i en enchantet verden – en verden med mening, formål og kanskje mirakler. Hvis Ina avviser noe overnaturlig som “umulig”, vil Jonas svare: “Jo, med tro er alt mulig.”

Det er lett å tenke at Ina og Jonas må bli uvenner, men mange lever fredelig med disse forskjellene. Ofte eniger de om hva som er godt, men er uenige om hvorfor. Begge kan mene at det er galt å lyve; Ina fordi samfunn og tillit bryter sammen av løgn, Jonas fordi Gud sier ærlighet er en dyd. Men de kan også kollidere frontalt: Ina sier “vis meg bevis for at noe er synd”, Jonas svarer “man må ha tro for å forstå”. To forskjellige språk, nesten. Her hjemme i Norge lever jo sekulære og religiøse mennesker side om side hele tiden. Vi blir stort sett enige om det praktiske – man skal være snill, ikke skade andre, osv. – men grunnlaget for verdiene er veldig ulikt.

Det postmoderne synet: “Din sannhet, min sannhet”

La oss hilse på en tredje karakter. Vi kaller henne Mina. Mina har studert litt forskjellig og kaller seg kanskje “skeptiker” eller “fri tenker”, men ikke på Inas måte. Der Ina er skeptisk til alt som ikke kan bevises, er Mina mer skeptisk til at noe som helst kan bevises objektivt. Hun tenker gjerne at “sannhet avhenger av øynene som ser”. Dette er et typisk postmoderne perspektiv: at det ikke finnes én hovedfasit, men mange forskjellige “små sannheter” . For Mina er erfaringen vår av verden alltid farget av bakgrunnen vår – av kultur, språk, maktstrukturer og personlige bias . Så når Ina sier “dataene viser X” og Jonas sier “Gud sier Y”, kan Mina trekke på skuldrene og si: “Tja, det kommer an på hvordan du velger å tolke det, begge deler kan være ‘sant’ for dem som tror det.”

I praksis har Mina en veldig relativ holdning til kunnskap. Hun kan for eksempel mene at vitenskapen også bare er en “fortelling” – en veldig nyttig og populær fortelling, men like fullt en menneskeskapt historie om verden. Og hun vil påpeke at historisk har “sannheter” kommet og gått. (Her er hun faktisk på linje med Ina, som jo vet at vitenskap korrigerer seg selv – men Mina drar det lenger og sier at ingen sannheter står støtt når du virkelig går dem etter i sømmene.) Kanskje Mina vil si at språket vi bruker former hva vi ser. For eksempel: Før trodde vi “hysteriske” kvinner var syke; i dag finnes ikke den “sykdommen” – det var snarere samfunnets syn på kvinner som var problemet, ikke kvinnene selv. Altså, virkeligheten endret seg når vi endret måten å snakke og tenke på. Slikt elsker Mina å påpeke.

Hvordan påvirker så dette Minas liv? Vel, Mina er ofte forsiktig med bastante påstander. Hun liker å “stille spørsmål ved alt” – noen ganger til andre blir utålmodige: “Stolte du ikke på noe, du da?” Mina har kanskje en tendens til å utfordre autoriteter. Om en statsleder eller en ekspert sier noe, vil hun spørre: “Hvem tjener på at vi tror akkurat det?” Hun tenker at kunnskap ofte brukes som makt. For eksempel kan hun hevde at vitenskap og media styres av dem med penger og makt, og derfor må vi være kritiske til “sannhetene” vi blir servert. (Her kan hun høres ut som en konspirasjonsteoretiker, men Mina er ikke nødvendigvis fanget i én bestemt teori – hun bare tviler i alle retninger.) Et konkret scenario: Hvis Ina kommer trekkende med en studie som sier at lykkefølelsen øker av å tjene over en viss sum penger, kan Mina svare: “Den ideen om lykke er bare et produkt av vestlig kapitalistisk kultur – lykke kan bety noe helt annet i en annen kultur, så studien er snever.” Og hun har jo et poeng: kultur og perspektiv betyr mye.

Når det gjelder moral, vil Mina ofte mene at “ingen har monopol på rett og galt.” Moral kan være situasjonsbestemt eller personlig. Hun vil kanskje si at noe kan være riktig for deg, men galt for meg, alt ettersom vår bakgrunn og situasjon. Dette kan gjøre Mina svært tolerant og åpen – hun dømmer sjelden andre skrått. Men det kan også gjøre henne litt rotløs: Hvis alt er relativt, hvordan ta valg? Noen ganger kan Mina nesten virke kynisk eller apatisk, fordi hun alltid ser flere sider og derfor kvier seg for å si at noe er bedre enn noe annet. “Det kommer an på,” er et refreng hos henne.

Sannhet i Minas univers er i stor grad sosialt konstruert (for å bruke et fint uttrykk). Det vil si, det vi kaller “sant” er gjerne det som folk har blitt enige om at er sant, i det samfunnet de lever i. Og det kan endre seg. Et postmoderne slagord er nettopp “alt er konstruksjoner” – ingenting bare er, det skapes av oss mennesker og våre fortellinger. Derfor liker Mina å “dekonstruere” – pirke fra hverandre begreper og ideer for å vise at bak dem ligger det skjulte antakelser. Kanskje har du møtt slike resonneringer i litteraturfag eller samfunnsfag: hva egentlig menes med “suksess”, hvem sin definisjon av “sivilisasjon” bruker vi, osv. Det kan være øyeåpnende, men også forvirrende. For hvis man drar dette veldig langt, så finner man aldri noe fast holdepunkt.

Så der har vi våre tre: Ina (vitenskapens forkjemper), Jonas (troens mann) og Mina (relativismens skeptiker). De ser samme verden, men gjennom helt forskjellige briller. Det er ikke rart at de av og til sliter med å forstå hverandre. Ina synes kanskje Mina er i overkant svevende og synes Jonas er naiv. Jonas synes Ina mangler åndelig dybde og at Mina blir for relativistisk (Jonas mener jo at noe er objektivt sant – nemlig Guds ord). Mina på sin side synes både Ina og Jonas tilber hver sin absolutte sannhet blindt – Ina tilber “vitenskapen” og Jonas “Gud”. For en outsider virker de tre som om de lever på hver sin planet, rett og slett.

Huller i alle verdensbilder

Nå kunne vi avsluttet her, men da hadde kanskje både du og jeg sittet igjen og tenkt: “Javel, hvem har rett da?” eller kanskje “Er det bare å velge det perspektivet man liker best?” Men her kommer den viktige aha-opplevelsen: Ingen av disse kunnskapssynene har et vanntett verdensbilde. Alle har “hull” – usikkerheter eller trossprang de må ta. Ja, alle. La oss se nærmere:

Vitenskapens verdensbilde er utrolig kraftig, men det hviler på noen antakelser som vitenskapen selv ikke kan bevise. For eksempel må Ina bare tro at den fysiske verden faktisk finnes uavhengig av henne, og at sansene og instrumentene hennes gir et noenlunde riktig bilde av denne verden . Det finnes ingen eksperiment for å bevise at virkeligheten ikke egentlig er en Matrix-simulering eller en drøm – forskerne antar at verden er ekte, ellers gir det ingen mening å forske. Ina antar også at naturlover er relativt stabile: at tyngdekraften ikke plutselig endrer seg i morgen. Det er det ingen garanti for, men vi stoler på det fordi vi observerer regelmessighet. Dette kaller filosofene induksjonsproblemet: at vi alltid antar at framtiden oppfører seg som fortiden. Og jammen må ikke Ina & co også stole på logikken og matematikken – men logiske prinsipper kan du ikke bevise med vitenskap, for du må bruke logikk for å bevise noe som helst. Litt av et paradoks! Poenget er: selv den mest hardbarka vitenskapsentusiast har litt tro i bunnen – tro på sansene, tro på fornuften, tro på at universet er begripelig. Det er ikke “tro” i religiøs forstand, men det er ting som tas for gitt. Samtidig er det verdt å nevne at vitenskapen har et hull til: Den kan si mye om hvordan ting er, men den er taus om hva som betyr noe. Verdier, mening, formål – der må noe utenfor ren vitenskap komme inn. Ina som menneske må hente mening et annet sted, om det så er humanistisk filosofi, personlig intuisjon eller noe annet.

Religionens verdensbilde har åpenbart noen hull det også. Jonas baserer jo alt på at en usynlig realitet (Gud, osv.) faktisk eksisterer og at bestemte skrifter eller tradisjoner formidler sannheten om denne realiteten. Problemet er at det finnes mange religioner og overbevisninger, og de kan ikke alle ha rett på en gang når de motsier hverandre. Jonas sin kristne tro sier kanskje at Jesus er eneste vei; en muslim vil være dypt uenig; en hindu igjen har en helt annen forståelse. Hvordan avgjør man hvem som har rett? Jonas vil si “min tro er sann for meg, jeg bare vet det”. Men fra utsiden ser det ut som Jonas kunne endt opp med en annen “sannhet” hvis han var født et annet sted eller i en annen familie. Det er et ubehagelig faktum for mange troende: at hva man tror på ofte avhenger av omstendigheter, ikke nødvendigvis en bevisst utvelgelse av den “eneste sanne” lære. Dessuten må Jonas innrømme at troen hans ikke kan bevise det den påstår, i objektiv forstand. Det ligger jo i troens natur – hvis Guds eksistens var like testbar som å koke vann, ville nok langt flere vært troende uten tvil. Tro fordrer et sprang. Jonas har hatt sine opplevelser og føler seg sikker, men han kan ta feil – eller rettere sagt, han kan aldri være 100% sikker før eventuelt “alt avsløres” en dag. Det krever ydmykhet. Et annet hull i mange religiøse verdensbilder er at de kan ha vansker med å justere seg når empirien (altså observasjoner) peker sterkt i en annen retning. For eksempel da det ble tydelig at jorden går rundt solen og ikke omvendt; da måtte kirken etter hvert justere tolkningen av skriftene. I dag ser vi liknende spenninger om f.eks. evolusjon. Mange troende klarer å forene tro og vitenskap, men noen må da gi slipp på bokstavelig tro på alt i sine tekster. Hvor langt kan man strekke den tilpasningen før troens fundament ryker? Dette er et hull troende lever med og løser på ulike måter.

Det postmoderne verdensbildet (Minas relativisme) er kanskje det letteste å påpeke hull i, fordi det nesten sager av grenen det sitter på. Hvis Mina sier “ingen sannhet er absolutt, alt er relativt”, så er jo den påstanden ment som en absolutt sannhet – noe som ikke er relativt. Altså, hun motsier seg selv litt. Om hun derimot sier “jeg føler at ingenting er sikkert”, så gjør hun det litt bedre, men ender i et annet problem: total relativisme er umulig å leve etter i praksis. Mina kan si at tyngdekraften er en “sosial konstruksjon”, men hun handler nok likevel som om den er reell – hun går ikke ut av vinduet fra tredje etasje, for å si det sånn. Hun kan hevde at all kunnskap er farget, men når hun skal ha noe reparert, stoler hun antagelig på en ingeniørs kunnskap fremfor en tilfeldig person. Med andre ord, selv skeptikeren må velge noen sannheter å leve etter, selv om hun er teoretisk usikker på alt. Mange som har utforsket et postmoderne tankesett, opplever at man før eller siden må lande et sted: Kanskje du velger å tro på menneskeverd som en nesten-hellig verdi. Da har du gjort det til en slags absolutt, selv om du sier at ingenting er absolutt – ser du? Relativismen har også et hull når det gjelder fellesskap: Hvis alt bare er subjektivt, hvordan skal vi som samfunn enes om noe som helst? Mina nyter jo godt av et samfunn der mange later som om visse ting er objektivt sant, f.eks. at menneskerettigheter gjelder for alle. Uten en viss felles forståelse av sannhet og rett, ville vi fått kaos eller “makt er rett” som norm. Så selv Mina har nok litt pragmatisme i seg: hun vet innerst inne at full relativisme ikke fungerer i lengden.

Summen av dette er ikke at “åh, alle tar feil hele tiden”. Snarere er lærdommen at alle perspektiver har begrensninger. Ina må erkjenne at vitenskapen hennes hviler på noen ubeviselige grunnteser og ikke gir svar på alt hun verdsetter. Jonas må erkjenne at troen hans ikke er etterprøvbar for andre og at han kan ha ting å lære av andres perspektiver (kanskje har vitenskapen noen poeng som ikke truer troen hans, men utdyper den). Mina må erkjenne at hennes skeptiske blikk selv er en slags “tro” – en tro på at det ikke finnes sannhet – og at hun nyter godt av at andre mennesker er mer skråsikre enn henne på ting som holder verden litt stabil.

Med andre ord: Uansett hvilket verdensbilde vi lener oss på, så krever det litt ydmykhet. Ingen har alt på det rene. Du og jeg baserer oss også på noen ubevisste antakelser om verden som vi kanskje aldri har tenkt over. Og her kommer utfordringen: Tør vi granske vårt eget kompass litt? Kanskje kan det gi noen aha-opplevelser.

Spørsmål til ettertanke

Ingen av oss har alle svarene, men vi kan bli klokere av å reflektere. Her er noen spørsmål du kan grunne på for å utforske ditt eget syn på kunnskap og sannhet:

• Hva stoler jeg mest på når jeg skal avgjøre om noe er sant? Er det synlige bevis, det autoriteter (eksperter, ledere) sier, egen erfaring, det jeg føler er riktig, eller kanskje noe annet?

• Hvor kommer disse “kunnskapsreglene” mine fra? Kan de stamme fra oppvekst, kultur eller spesielle hendelser i livet mitt? (For eksempel: vokste du opp med foreldre som sa “forskning viser at…” eller med foreldre som sa “Bibelen sier at…”?)

• Kan jeg komme på en gang jeg tok skikkelig feil om noe jeg var sikker på? Hva lærte jeg av det i så fall? (For eksempel trodde du kanskje som barn at de voksne alltid hadde rett – så oppdaget du senere at de også kan ta feil.)

• Hvordan reagerer jeg når jeg møter folk som mener noe helt annet enn meg? Blir jeg nysgjerrig på hvorfor de tenker sånn, eller tenker jeg automatisk at de må være “idioter” eller feilinformerte?

• Er det noen “sannheter” jeg holder veldig sterkt på, som egentlig ikke kan bevises? (Dette er et vanskelig spørsmål, for det er blindsoner vi snakker om – men prøv likevel.) Tror du for eksempel at mennesket har en sjel? At alt kan forklares naturlig? At moral er relativ? At kjærlighet overvinner alt? Spør deg selv: “Hvordan begrunner jeg at dette er sant, og kunne jeg vært åpen for at det ikke er det?”

Dette er ikke en test med riktige og gale svar. Målet er nettopp å bli bevisst hvordan du tenker om kunnskap, og kanskje innse at andre kan tenke helt annerledes uten at de dermed er dumme.

Når vi møtes over en kopp kaffe…

Til syvende og sist lever vi – tross ulike “virkeligheter” i hodene våre – i den samme verden sammen. Vi må få samfunnet til å gå rundt, vi omgås kollegaer, familie og venner med andre syn, og vi ønsker oss (forhåpentlig) fredelig sameksistens. Da gjelder det å kunne snakke sammen på tvers av disse dype forskjellene. Det fine er at når du først forstår hvor den andre kommer fra, så går det an å finne felles grunn.

Tenk deg at Ina, Jonas og Mina fra historiene våre faktisk setter seg ned rundt samme bord. I starten ryker de kanskje uklar – de snakker jo forbi hverandre. Men om de lytter, kan Ina innrømme: “Ok, jeg ser at troen din gir deg noe meningsfullt, Jonas. Jeg har ikke de svarene med min metode.” Jonas kan si: “Jeg ser at vitenskapen gir deg mye sann kunnskap, Ina. Min tro sier jo faktisk også at sannheten er viktig, så der møtes vi.” Og Mina, som hele tiden har pirket på de andres skråsikkerhet, kan kanskje mykne litt når hun ser at både Ina og Jonas har reflektert over hullene sine. Da kan Mina si: “Kanskje jeg ikke skal være helt skråsikker på at ingenting er sant – dere har vist meg at noen ting faktisk funker ganske universelt (som vitenskapelig metode), og at tro kan gi mennesker ekte styrke i livet sitt. Kanskje det finnes en balanse.”

Ydmykhet og nysgjerrighet er gull verdt i møte med ulike verdensbilder. Ydmykhet til å si “jeg kan ta feil” eller “min måte å vite på er ikke den eneste”. Og nysgjerrighet til å spørre “Hvordan ble du så overbevist om det synet?” i stedet for bare å avfeie folk. Husk: Den du er dypt uenig med, lever antagelig i en intern logikk som gir mening fra deres ståsted. Hvis du oppdager hva de egentlig stoler på (enten det er Gud eller Google, fornuft eller følelser), så kan du forstå dem bedre – og de kan forstå deg om de får vite hva du bygger dine meninger på. Kanskje kan dere da flytte fokus fra hvem som har rett til hvordan dere hver tenker, og det er der de spennende aha-øyeblikkene oppstår. Kanskje finner man ut at man var enige om mer enn man trodde, eller i det minste at uenigheten ble litt mindre sint når man skjønte hvorfor den andre mente noe annet.

Til syvende og sist seiler vi alle litt i blinde i et stort univers av mulig kunnskap. Vi har våre kart, men kartet er ikke terrenget. Våre mentale kart har hvite flekker og noen feilskisser hos oss alle. Så la oss være litt forsiktige med å dømme andre for at de navigerer etter et annet kart – kanskje kan vi heller utveksle karttegninger og lære noe nytt! Verden hadde nok vært et bedre sted om vi alle ble litt klokere av hverandre i stedet for å grave oss ned i hver vår skyttergrav av “sannhet”.

Jeg håper du føler deg litt klokere – eller i det minste mer nysgjerrig – etter denne lille kaffepraten om epistemologi (der kom det ordet igjen!). Kanskje du fikk en aha-opplevelse på veien: Enten det var “Oj, jeg har også noen ubevisste antakelser” eller “Nå forstår jeg litt bedre hvorfor naboen min tenker som han gjør”. Om vi alle tar med oss én dose ydmykhet og én dose nysgjerrighet ut i møtet med andre perspektiver, ja da har denne lesestunden gjort nytten sin.

Skål for kunnskapen – og uvitenheten – vår! Måtte vi aldri bli så bastante at vi slutter å lære, og aldri så vinglete at vi slutter å søke sannhet.