Ingen jordisk Sion – hvorfor ortodoks kristendom avviser teologisk sionisme
Hva er sionisme, og hvorfor skulle det være et tema for ortodokse kristne? Sionisme betegner opprinnelig den jødiske nasjonale bevegelsen for å opprette (og bevare) en jødisk stat i Det hellige land. Men teologisk sionisme sikter til noe mer spesifikt: Det er ideen om at denne politiske bevegelsen også er en oppfyllelse av Guds plan i Bibelen – at moderne Israel har en gudgitt, profetisk rolle. Særlig blant visse protestantiske grupper i Vesten har det blitt populært å hevde at kristne bør støtte Israel ubetinget fordi Bibelen lover jødene landet. For den ortodokse kirke – som har bevart kristen tro siden oldtiden – reiser dette alvorlige spørsmål. Strider ikke slik teologi mot det evangeliet lærer? Jo, nettopp der ligger problemet. Ortodoks kristendom avviser teologisk sionisme, og i dette blogginnlegget skal vi se hvorfor. Underveis vil vi trekke på visdommen til kirkefedre, moderne teologer og kirkeledere, og berøre de moralske implikasjonene. Målet er verken å mistenkeliggjøre det jødiske folk eller ignorere deres historie, men å klargjøre hva kirken faktisk tror Gud vil – nemlig frelse og enhet for alle folk i sitt rike, ikke et jordisk herredømme for noen utvalgt nasjon.
Guds rike er for alle, ikke bundet til én nasjon.
Et grunnprinsipp i kristen teologi er at Jesus Kristus kom for å opprette et åndelig kongedømme som sprenger alle grenser av etnisitet og geografi. «Mitt rike er ikke av denne verden», sa Jesus (Joh 18,36). Han forkynte Guds rike og sendte sine apostler ut til alle folkeslag. I den tidlige kirke, da spørsmålet om jødenes rolle meldte seg, gav apostlene et tydelig svar: I Kristus finnes ikke lenger skillet mellom jøde og greker (Gal 3,28). Alle mennesker som tror på Kristus, om de så er av Abrahams blod eller ei, inngår nå i Guds folk. Bibelen bruker sterke bilder om dette: hedningene er innlemmet inn på Israels oliventre (Rom 11), de som før sto utenfor paktene er nå “medborgere med de hellige” (Ef 2,12–19). Derfor har tradisjonell kristendom helt fra begynnelsen av ment at Kirken – fellesskapet av alle døpte troende – er det nye Israel. Det betyr ikke at Gud forkaster jøder som individer; tvert imot kan enhver jøde, like fullt som enhver greker eller nordmann, komme til Kristus og bli frelst. Men det betyr at Gud ikke lenger avgrenser sitt folk til én etnisk gruppe eller ett land. Guds rike er universelt.
Denne teologiske grunntonen skiller ortodoks kristendom klart fra teologisk sionisme. For hvis man hevder at jødene fortsatt, utenfor Kristus, har en særrett til et bestemt landområde av teologiske grunner, da har man jo gjeninnført et slags to-delt Guds rike: Én vei for jøder, én for alle andre. Det strider både mot Skriften og kirkens lære. Hos oss finnes ikke et guddommelig påbud om å fremme én nasjons politiske agenda. Derimot finnes det et påbud om å forkynne evangeliet for alle nasjoner og å elske vår neste (uavhengig av nasjonalitet). Ortodoks kristendom leser hele Det gamle testamentet i lys av Kristus. Løftet om “det lovede land” forstår vi som et forbilde på himmelen og Guds rike, ikke som et evig ubrytelig eiendomsdokument på jordisk territorium. Som en moderne ortodoks teolog formulerte det: «Hele Bibelens egentlige tema er Kristus og hans Kirke, ikke nasjoner… Det gamle Israel var en skygge av det nye – Kirken, det eneste Guds folk». Med andre ord, vårt fokus ligger på det åndelige, evige riket der Kristus er konge. Alle jordiske stater – også Israel – hører hjemme i en annen kategori.
Kirkefedre
Kirken som det nye Israel. Går vi tilbake til kristendommens første århundrer, ser vi at dette synet ble formulert gang på gang. Ta f.eks. Justin Martyr, en filosof og martyr fra 100-tallet, som regnes blant de tidligste kirkefedrene. I en berømt dialog adresserte han nettopp spørsmålet: Hvem er Guds sanne folk nå? Jødene, som i blodlinje var Israels barn – eller de som følger Kristus? Justin svarer klart: Det er de som tror på Kristus, enten de er jøder eller ikke, som utgjør det sanne Israel. «Slik Kristus er den nye Israel, slik er også vi, som er utgått fra Kristi kropp, den sanne israelittiske ætt», erklærer han . Hans jødiske samtalepartner blir nok provosert av dette: det er en radikal omtolkning. Likevel var det nettopp denne forståelsen som vant frem blant Jesu disipler.
Andre tidlige kristne stemmer sier det samme med ulike ord. Ireneus, biskop av Lyon omkring år 180, kommenterer Jesu lignelse om vingården hvor forpakterne (de religiøse lederne) drepte eierens sønn: “Gud har med rette forkastet dem og gitt vingårdens frukter til andre,” skriver han med henvisning til jødenes ledere og de nye hedningkristne . Origenes på 200-tallet taler om at jødenes privilegier hørte fortiden til etter at de avviste Kristus. Og Eusebius, den første kirkehistorikeren på 300-tallet, slår fast at Kirken er “det sanne Israel” og arvtaker til løftene , mens de straffedommene man leser om i Skriften (f.eks. ødeleggelsen av Tempelet) rammet det “vantro Israel”. Kanskje aller mest kjent – eller beryktet – er Johannes Chrysostomos’ tirader mot jødene. Han levde på slutten av 300-tallet og opplevde at noen kristne fortsatt hedret jødiske høytider; dette fikk ham til å reagere voldsomt. Han brukte ord vi i dag aldri ville brukt (han kalte til og med synagogene for “bordeller” i ren frustrasjon). Likevel var kjernen i Chrysostomos’ budskap teologisk: Han ville hindre at kristne tenkte de måtte følge jødisk lov for å være Guds folk. Nei – Kirken alene, sa han, er Guds utvalgte hus nå. Gud “har forlatt den gamle synagogen,” hevdet han, og Kristus bor i sin kirke.
Det er viktig å forstå: Disse uttalelsene kom i en historisk kontekst av tidvis konflikt mellom jødiske samfunn og den unge kirken. Språkbruken var tidens retorikk, skarp og polemisk. Dagens ortodokse kirke har ingen interesse av å rakke ned på jøder som folk eller religion – vi anerkjenner jødenes arv og ber for deres fred. Men de teologiske konklusjonene kirkefedrene kom til, står vi fast ved. Det finnes ikke to parallelle pakter – én vei for jøder uten Kristus og én for kristne. Nei: Gud inngikk en ny pakt gjennom Jesus, og den inkluderer jøder og hedninger på like fot, så fremt de omfavner Jesus som Messias. Dermed faller grunnlaget bort for en kristen å hevde at jødene “allerede har” sitt frelses privilegium i form av landet Israel eller Moseloven. Kirkens tidligste lærere ville rett og slett ikke kjent seg igjen i noe “kristent sionistisk” prosjekt. Som en kommentator nylig oppsummerte det: “Det er ikke slik at Kirken ‘erstatter’ Israel; det er enklere: Kirken er Israel” . Dette var allmenn tankegang i kirken i nesten to tusen år, inntil enkelte protestantiske miljøer begynte å introdusere nye teorier på 1800-tallet (dispenasjonalismen, f.eks., som brøt med historisk kristen lære ved å gi Israel en egen frelsesvei).
Ortodokse stemmer i dag – samme budskap
Den ortodokse kirke i moderne tid holder urokkelig fast ved denne forståelsen. Samtidig har vi i dag nye utfordringer: Kristensionismen er blitt en politisk faktor, særlig i USA, og staten Israel er et faktum i Midtøsten med alt det medfører av konflikt. Ortodokse kirker – som både finnes i vestlige land og har en tung tilstedeværelse i Midtøsten (f.eks. i Palestina, Libanon, Syria) – har reagert pastoralt og profetisk på dette.
I 2006 gikk patriarker og biskoper fra Jerusalems kirker sammen om Jerusalem-erklæringen om kristen sionisme. Den språkbruken de valgte, skaper ingen tvil om standpunktet. Kristen sionisme kalles der “en falsk lære” som forvrenger evangeliet om kjærlighet og rettferdighet . De sier rett ut at denne ideologien “identifiserer evangeliet med ideologier om imperium, kolonialisme og militarisme”, noe som særlig i sin ekstreme form flytter fokus bort fra Kristi budskap og over på spekulasjoner om endetiden . Ortodokse, katolske, protestantiske og anglikanske ledere underskrev sammen på at de kategorisk avviser dette. Hvorfor det? Fordi når man forkynner at Guds rike skal fremmes ved at én folkegruppe fremfor alle andre får politisk makt over et land, så havner man fullstendig på kollisjonskurs med evangeliets ånd. Kirken forkynner forsoning mellom folk, mens kristen-sionismen i praksis støtter en konfliktfylt status quo. Kirken forkynner at alle mennesker er like i Guds øyne, mens kristen-sionismen, slik den utøves, ofte forsvarer at én gruppe (jødene) prioriteres fremfor en annen (palestinerne). Det er derfor patriarkene i Jerusalem skrev at denne ideologien “privilegerer ett folk på bekostning av andre” og dermed motarbeider en rettferdig fred .
La oss også lytte til hva ortodokse ledere fra Midtøsten selv sier, de som lever midt oppe i realitetene. Metropolitt (erkebiskop) Atallah Hanna av Sebastia (Jerusalem) uttalte i 2022: «Vi anerkjenner ikke det såkalte ‘kristen-sionisme’, for kristendommen er en religion som kaller oss til kjærlighet, fred og til å stå med de undertrykte… [mens] sionismen er en rasistisk ideologi som har påført vårt palestinske folk så mye urett». Han spør med rette hvordan noen kan koble “kristen” foran “sionisme”: «Hvordan kan kristendommen, en religion som forkynner barmhjertighet og kjærlighet, forenes med en rasistisk ideologi…?» . Dette kommer fra en mann som hver dag ser konsekvensene av den ytterliggående jødiske nasjonalismen på bakken: Palestinske familier, inklusivt kristne, som mister hjemmene sine til fordel for bosettere; en hellig by, Jerusalem, der ekstreme grupper forsøker å “judaíseres” nabolag og fordrive kristne og muslimske innbyggere. Atallah Hanna og andre kirkeledere (inkludert den gresk-ortodokse Patriark Theofilos III i Jerusalem) har advart mot “sionistiske ekstremister” som truer den kristne tilstedeværelsen i Det hellige land. Når man vet dette, skjønner man at ortodokse kristne i regionen ikke kan annet enn å være skeptiske til ideologien sionisme. Det handler ikke om å være “anti-jødisk” – kirken hater ingen. Det handler om å være tro mot evangeliet, som plasserer oss tydelig på de svakes side og kaller oss til å tale sannhet til makten.
Også ortodokse teologer i vestlige land slutter opp om dette. De ser med bekymring på hvordan enkelte kristne har latt seg rive med av endetids-spekulasjoner og en slags politisk teologi som er fremmed for kirkens lære. En ortodoks prest i USA beskriver det slik: Mange evangelikale har nærmest gjort staten Israel til “en trosartikkel”, som om kristendommen avhang av støtte til den. Men, sier han, fra Skriften er det klart at staten Israel i dag ikke har noe med Bibelens profetier å gjøre – Guds plan fullbyrdes i Kristus, og det vil komme en ende på historien når Han kommer tilbake, uavhengig av moderne nasjonalstater. Ortodoksien deler det synet. Ja, vi leser de samme profetiene i Det gamle testamente om at Gud skulle hente sitt folk hjem – men vi tror de ble oppfylt enten i gammel tid (f.eks. jødenes hjemkomst fra Babylon) eller i ny tid gjennom Kirken (der alle folk “hentes hjem” til Gud). Å lese dagens nyheter som om man leste Bibelen direkte, slik kristen-sionister ofte gjør, det blir for oss å snu ting på hodet. Som den nevnte presten tørt bemerket: Kristen-sionismen hører egentlig hjemme på “historiens skraphaug” av feilslåtte spådommer . Det er sterke ord, men de vitner om hvor lite teologisk holdbar denne retningen anses å være i våre kretser.
Rettferdighet, fred og medmenneskelighet – det moralske imperativet.
Ortodoks kristendom er ikke bare en samling dogmer; det er en måte å leve på, en etos. Et bærende prinsipp er at hver person har ukrenkelig verdi, fordi alle er skapt i Guds bilde. Derfor reagerer ortodokse kristne instinktivt mot ideologier som setter grupper opp mot hverandre i et hierarki av verdi. I den grad sionismen – særlig i sin mest ytterliggående form – hevder jøder har en større rett til land enn de som bodde der fra før, strider det mot vårt rettferdighetsprinsipp. Vi tror Gud er rettferdig og krever rettferdighet: «Gud krever at du gjør rett, elsker barmhjertighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mika 6:8), som Jerusalem-erklæringen også minner om. Rettferdighet innebærer for oss at både israeleres og palestineres legitime rettigheter blir anerkjent og beskyttet. Det er ingen rettferdighet i en situasjon der den ene parten lever trygt mens den andre lever under trykk og uten stat.
Videre er fredsskaping et hellig oppdrag. Jesus kalte fredsstifterne Guds barn (Matt 5:9). Kirken i Jerusalem i 2006 oppfordret alle kirker i verden til å “bryte stillheten” og arbeide for forsoning med rettferdighet i Det hellige land . Det er verd å merke seg: ortodokse kristne, inkludert de palestinske, ønsker ikke konflikt eller hat mot jøder – de ønsker en rettferdig fred hvor begge folk kan leve sammen. Men de advarer at “kristen sionisme” faktisk forsinker freden . Hvorfor? Fordi den ensidig støtter den ene siden (Israel) og åndelig legitimerer undertrykkelse (som muren, okkupasjonen, bosetningene) – noe som forverrer uretten og dermed skyver fredsløsninger lenger unna. En tro som heller ser frem til Armageddon enn aktivt å søke fred i dag, er en karikatur av kristendommen.
Til medmenneskelighet hører også omsorg for de lidende. Siden 1948 har det palestinske folk – muslimske og kristne – gjennomgått fordrivelser, krig og okkupasjon. Ortodokse kristne utgjør en minoritet blant palestinerne, men en trofast en. Vi kan ikke ignorere ropet fra våre egne søstre og brødre som lever under slike kår. Når de forteller om livet bak separasjonsmuren, om ydmykelser ved checkpoints, om ekspropriering av kirkelige eiendommer i Jerusalem av radikale nybyggere – ja, da plikter vi å reagere. Og vår reaksjon, skal den være tro mot Kristus, kan aldri være å si: “Jaja, men profetiene sier at dette må skje, bare hold ut!” Nei, vår plikt er å stå opp mot urett. Den ortodokse kirke har derfor engasjert seg i dialoger og appellert til det internasjonale samfunn for palestinernes rettigheter, samtidig som den naturligvis anerkjenner at også jødiske israelere har rett til et sikkert liv. Det handler om likeverd. Men nettopp likeverdet blir skadelidende dersom man omfavner en teologi som per definisjon gir én folkegruppe en særstatus.
En ortodoks kristen skal egentlig ikke ha noen “partisk” ånd i verdslige konflikter – vi skal være sannhetssøkende og kjærlige mot alle. Derfor vil du se at ortodokse ledere av og til også kritiserer ekstreme handlinger fra palestinsk side (f.eks. terror mot sivile). Men kjernen er: Vi kan ikke sidestille partene når uretten er strukturelt skjev. Og i Palestina/Israel er maktforholdet ekstremt ujevnt. Den israelske staten (støttet av verdens mektigste land) har kontroll, mens palestinerne er et underlagt folk. Kristensionismen gjør det dessverre vanskeligere for mange i Vesten å erkjenne denne skjevheten, fordi den maler alt i et slags kosmisk lys av “Gud er på Israels side uansett”. Å løfte bort det sløret og se menneskene – jødiske og palestinske – som like verdifulle, med samme rett på rettferdighet, det er en moralsk oppgave kirken føler sterkt.
Konklusjon
I lys av alt dette blir det klart hvorfor ortodoks kristendom sier nei til teologisk sionisme. Det handler om å være tro mot vår teologis sentrum: Jesus Kristus. For oss er Jesus oppfyllelsen av alle Guds løfter til Abraham, Isak og Jakob. I ham er vi “arvinger til løftet” uansett om vi er født jøder eller grekere eller noe annet. Derfor kan ikke en ortodoks troende omfavne en lære som sier at Guds plan ved siden av Kristus er å opphøye en bestemt nasjon politisk. Sionismen, i sin sekulære form, kan man selvfølgelig diskutere politisk på linje med andre nasjonale bevegelser – men så snart man gir den et teologisk stempel, utfordrer den selve fundamentet i kirkens selvforståelse. Kirken er “et folk utvalgt av Gud” (1 Pet 2,9) – ikke fordi vi fortjente det eller tilhører en viss etnisitet, men av nåde i dåpen.
Til syvende og sist handler det om hvordan vi leser Bibelen og forstår Guds løfter. Ortodokse kristne leser med kristologiske briller: Alt peker mot Kristus. Lover Gud i Amos at “jeg vil plante Israel i deres land”? Ja – og vi tror dette fullbyrdes når Gud planter sin kirke i evighetens jord, i sitt rike som aldri rokkes. Vi venter fortsatt på det endelige Nye Jerusalem, men det er himmelsk, ikke grunnlagt av noen FN-resolusjon. I mellomtiden har vi et ansvar her og nå: å arbeide for fred, vise kjærlighet mot alle og vitne om Kristus. Vår “sion” er ikke et jordisk høydepunkt, men en åndelig realitet: der hvor Kristus er nærværende. I den guddommelige liturgi synger ortodokse faktisk ofte fra Salme 48: “Stor er Herren… i Guds stads berg (Sion), på hans hellige fjell.” For oss er Kirken selv dette Sion-fjellet hvor Herren troner mystisk.
Derfor vender vi blikket mot det evige: “Søk det som er der oppe, ikke det som er på jorden,” skriver apostelen (Kol 3,1-2). Misforstå ikke – vi bryr oss dypt om hva som skjer på jorden, spesielt i det historiske Hellige Land. Men vi lar oss ikke diktere av jordiske ideologier forkledd som teologi. Ortodoks kristendom avviser teologisk sionisme fordi den i bunn og grunn reduserer Guds frelsesplan til noe altfor lite – til politikk og land. Vi har erfart noe større: Kristi levende kirke, åpen for alle folk, hvor skillemurene er brutt ned. Det er denne sannheten vi ønsker å dele med verden. I en konfliktfylt tid vil vi rope: Nei, Gud ønsker ikke mer strid om jord – Han ønsker at alle mennesker forsones i sannhet. Som patriarkene sa det i 2006: “Rettferdighet alene kan føre til en fred som gir forsoning og et liv i trygghet for alle folk i vårt land” . En slik rettferdighet finner vi ikke ved å følge eksklusive ideologier, men ved å følge Kristi bud om kjærlighet.
Avslutningsvis kan vi minnes apostelen Paulus’ ord: “For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel… Det er ikke de som er født som Abrahams barn, som er Guds barn, men de som er født ved løftet” (Rom 9,6-8). Gud har altså alltid kunnet reise opp barn for Abraham av steiner om Han vil (Matt 3,9). I dag reiser Han opp Abrahams barn fra alle verdenshjørner – en milliard kristne som roper “Abba, Far!” – mens Han fortsatt inviterer enhver jøde til å se at deres Messias virkelig kom. Ortodoks tro lengter etter den dagen “hele Israel blir frelst” (Rom 11,26), ikke gjennom et politisk program, men ved at de – som alle oss andre – finner frelsen i Jesus Kristus. Inntil da vil vi fortsette å be om fredens gave for Jerusalem, og vi vil arbeide for rettferdighet og nestekjærlighet. Men vi vil ikke gi teologisk ryggdekning til noen form for ekskluderende nasjonalisme – verken jødisk sionisme eller andre. For Kristus er vår fred. Han har revet ned den mellomvegg som skilte oss ad, fiendskapet… for å skape ett nytt menneske og forsone oss alle med Gud (Ef 2,14-16). Det er evangeliet, og det forblir vårt kompass.