Ord som bomber

Språket skulle bygge broer, men blir altfor ofte brukt som våpen. Vi må slutte å bombe hverandre med ord – og begynne å forstå hverandre.

Jeg har deltatt i mange samtaler og debatter opp gjennom årene – noen gode, noen kaotiske, og noen som har etterlatt dype spor. Det som har slått meg igjen og igjen, er hvor lett ord kan bli forvrengt, vridd og brukt mot deg. Ikke for å forstå deg, men for å knekke deg. Ikke for å søke sannhet, men for å vinne.

Det er dette jeg kaller språklig terrorisme.

Det høres dramatisk ut, men det er nettopp det: et språk som ikke søker fellesskap, men som angriper. Vi ser det når ord bevisst får nye betydninger, slik at sannheten blir uklar. Vi ser det når små detaljer i setningsbygning blir brukt som våpen for å avspore en samtale. Vi ser det når sterke følelsesord blir brukt til å lukke munnen på den andre. Og vi ser det når store organisasjoner eller myndigheter pynter på språket for å skjule hvordan ting egentlig er.

Konsekvensen er alvorlig. Når språket mister ærligheten, mister vi tilliten til hverandre. Samtaler slutter å være søken etter sannhet, og blir i stedet et spill om makt. Folk trekker seg unna, mister lysten til å delta, og fellesskapet forvitrer.

Men vi kan ikke leve slik. Hvis vi skal ha et samfunn der vi faktisk kan snakke sammen, må vi våge å si det rett ut: vi må slutte å bruke ord som bomber.

Hva betyr det i praksis?

For det første handler det om ærlighet. Ikke rå ærlighet som slår i hjel, men ærlighet som bygger. En ærlighet som ikke bare spør: “Er dette sant?”, men også: “Hvordan kan jeg si det på en måte som skaper forståelse?”

For det andre handler det om lytting. Ikke den overfladiske lyttingen der du egentlig bare venter på din tur til å snakke, men en lytting som virkelig vil forstå hva den andre prøver å si – også bak ordene.

For det tredje handler det om mot. Språklig terrorisme lever av frykt. Frykten for å bli misforstått, frykten for å bli angrepet. Hvis vi skal bryte denne dynamikken, må noen tørre å si sannheten likevel – med ro, med kjærlighet, og med styrke.

En åndelig dimensjon

Jeg tror dette ikke bare er et sosialt eller kulturelt problem, men også et åndelig. Bibelen sier at “tungen har makt over død og liv” (Ordsp 18,21). Jesus minner oss om at “hvert unyttig ord mennesker taler, skal de gjøre regnskap for” (Matt 12,36). Ordene våre er ikke likegyldige. De former virkeligheten. De kan såre, men de kan også lege. De kan skape krig, men også fred.

Derfor har vi et ansvar – ikke bare som samfunnsborgere, men som mennesker. Vi må bruke språket til å bygge opp, ikke rive ned. Vi må våge å stå imot manipulerende språkbruk, enten den kommer fra medier, politikk eller enkeltpersoner. Og vi må selv velge en annen vei: ord som søker sannhet, ord som søker fellesskap.

Avslutning

Det er på tide å legge ned språklige våpen. På tide å slutte å bombe hverandre med ord. På tide å snakke sant, men med kjærlighet. For bare slik kan vi gjenreise tilliten, fellesskapet og den forståelsen vi alle lengter etter.

Språk er en gave. Og som med alle gaver står vi fritt til å bruke det – til å skade eller til å lege. Jeg håper vi velger det siste.