Synd, hat og kjærlighet – en personlig reise mot håp

Ordet synd kan kjennes gammeldags og tungt. Kanskje er du troende og har vokst opp med formeninger om synd, eller kanskje du er ikke-troende og lurer på hvorfor religiøse mennesker snakker så mye om dette ordet. Uansett hvem du er, inviterer jeg deg til en ærlig og hjertevarm samtale om hva synd egentlig betyr i klassisk kristen (og spesielt ortodoks) forstand – og hvorfor det handler om oss alle. Vi skal se på hva Bibelen sier, høre stemmen til gamle kirkefedre, og ikke minst reflektere over kjærlighetens plass i møte med hat og utenforskap i dag.

Hva er synd? – Å bomme på målet

For å forstå synd trenger vi ikke starte med pekefingeren, men med mål og mening. Kristendommen lærer at mennesket ble skapt i Guds bilde, ment for en relasjon med ham og til å reflektere hans godhet. Det høyeste målet for våre liv er å elske – å elske Gud og elske hverandre. Jesus oppsummerte det slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt 22,37-39) . Når Bibelen snakker om synd, handler det dypest sett om at vi bommet på dette målet . Det vil si, vi feiler i kjærligheten – vi vender oss bort fra Gud eller sårer våre medmennesker.

Tenk deg en bueskytter som sikter på blinken, men pilen bommer. Målet var kjærlighet, men vi bommer stadig. Kanskje i form av egoisme, stolthet eller likegyldighet – resultatet er at vi ikke lever opp til den godheten vi var tenkt for. Bibelen er realistisk: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Synd er altså ikke bare enkeltgjerninger vi gjør galt; det er også en tilstand – et indre avvik fra kursen som preger hele vår tilværelse

Ett eksempel; To venner legger ut på seiltur, men merker ikke at kompasset viser noen grader feil. Over tid leder et lite avvik dem på feil kurs, og de ender på et skjær langt fra målet. Slik kan synden fungere i livene våre – en nesten umerkelig drift bort fra kursen, fra kjærlighetens vei, til vi plutselig befinner oss på et farlig sted vi aldri planla å være . Synd får oss til å miste retningen på livet.

Synd kan også beskrives som en skade eller sykdom i oss. I østlig ortodoks tradisjon sier man at gjennom syndefallet ble skaperverket såret, og synd er disse sårene – konsekvensene av skaden som skjedde . I motsetning til mye vestlig tenkning, hvor man ofte har fremstilt synd mest som lovbrudd og juridisk skyld, ser de ortodokse på synd først og fremst som en åndelig sykdomstilstand vi trenger helbredelse fra . Kirken er ment å være et sykehus for syndere, ikke et museum for feilfrie helgener.

Hva er kuren? Nåde. Gud ønsker ikke å fordømme oss, men å helbrede oss og lede oss tilbake. «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). Akkurat som en god lege både sier sannheten om sykdommen og tilbyr medisinen, viser Gud oss vår synd for at vi kan søke tilgivelse og forvandling. Og dette leder oss til et spennende begrep i ortodoks teologi, Theosis.

Menneskets kall – fra synd til 

Theosis

Theosis betyr guddommeliggjørelse eller menneskets forening med Gud. Det høres kanskje mystisk ut, men det handler om at mennesket er kalt til å bli forent med Guds liv og kjærlighet – å bli mer lik Ham (ikke at vi blir allmektige guder, men at vi fylles av Gud). En av de tidligste kirkefedrene, Ireneus, uttrykte det dristig: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli Gud» . Med det mente han at da Jesus, som er Gud, tok på seg vår menneskenatur, åpnet han en vei for at vi mennesker igjen kunne få del i Guds natur .

Tenk over det: Vi var skapt i Guds bilde, men dette bildet ble forvrengt av synden. Gjennom Jesus’ liv, død og oppstandelse gjenoppretter Gud sitt bilde i oss, slik at vi kan bli det vi var ment å være. Apostelen Peter beskriver målet slik: vi skal «få del i guddommelig natur» (2. Pet 1,4). Det kristne livet er altså en reise fra å være fanget i syndens selvdestruktivitet til å bli helbredet og forent med Gud – mer og mer bærere av hans lys, kjærlighet og hellighet.

I ortodoks spiritualitet vektlegges denne forvandlingsreisen sterkt. Ved Guds nåde og vår overgivelse (gjennom bønn, anger, sakramenter, nestekjærlige handlinger osv.) formes vi gradvis i Kristi bilde. Det handler ikke bare om å følge ytre regler, men om en indre fornyelse: «La dere forvandle ved at sinnet fornyes» (Rom 12,2). Vi er alle «work in progress», men håpet er at syndens sår skal leges litt etter litt, og at vi skal stråle mer av Guds godhet. Denne prosessen varer hele livet – ja, i ortodoks tenkning fortsetter vi å vokse i kjærlighet til evig tid!

Hat – syndens mørkeste skygge

Hvis kjærlighet til Gud og vår neste er målet, er hat det stikk motsatte. Hat er en av syndens mest destruktive uttrykk, fordi det river ned det viktigste budet: kjærlighetsbudet. Apostelen Johannes legger det fram med skremmende klarhet: «Den som sier: ‘Jeg elsker Gud’, men hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» (1 Joh 4,20). Med andre ord, man kan ikke påstå å leve nær Gud mens man dyrker hat til sine medmennesker. Hatet slukker lyset i oss; det bryter relasjoner og gjør oss fremmede for Guds kjærlige vesen.

Jesus kalte oss til noe radikalt annerledes: «Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere» (Luk 6,27). Legg merke til at han ikke sier vi må like alles oppførsel eller være enig med alle – men vi er kalt til å velge kjærlighet fremfor bitterhet. Hat gjør noe med den som hater: Det etser på sjelen fra innsiden. Som kristne tror vi at hvert menneske, selv den vi er dypt uenig med, er skapt i Guds bilde og elsket av Ham. Da må også vi forsøke å se dem med nådefulle øyne.

La oss være ærlige: Det kan være fristende å rettferdiggjøre sitt eget hat ved å peke på andres feil. Noen sier kanskje: «Jeg hater synden, men jeg elsker synderen.» I teorien er det riktig å skille person og handling. Men hvor lett glir ikke det hatet over på selve personen vi mener å “elske”? Ofte henger vi oss opp i andres synder – gjerne de syndene vi selv ikke sliter med. En ortodoks forfatter pekte spøkefullt på dette hykleriet: Vi hører jo aldri noen i kirkekaffen gå bort til en overvektig bror med tre kakestykker på tallerkenen og si: «Du, jeg er veldig glad i deg altså, men jeg hater fråtsingen din – du må legge ned det siste kakestykket så du ikke brenner i helvete.» Slike ting sier vi selvfølgelig ikke. I stedet er det visse “kulturelt uakseptable” synder vi gjerne plukker ut hos andre, mens vi overser våre egne .

I klassisk kristen åndelighet oppfordres vi heller til å starte med oss selv: å erkjenne egen synd fremfor andres. Jesus sa vi må ta bjelken ut av vårt eget øye før vi kan ta flisen ut av vår brors. I de ortodokse kirker under fastetiden ber de en bønn av St. Efrem Syreren som avsluttes slik: "Herre, la meg se mine egne synder og ikke dømme min bror." Denne ydmykheten er det motsatte av hatets holdning. Hat dømmer nådeløst; kjærlighet derimot, kaller oss til medfølelse og selvinnsikt.

Stemmer fra historien – kirkefedrene om synd og frelse

I vår tid ser vi dessverre eksempler på hvordan synden – særlig hatet – kan snike seg inn i kristne miljøer under dekke av «rettferdig vrede» eller ivrig forsvar av sannheten. Det er smertefullt å erkjenne at troende noen ganger faller for fristelsen til å bruke Gud som begrunnelse for å ekskludere eller skade andre. Jesus advarte spesifikt mot en slik falsk fromhet, som «siler myggen, men sluker kamelen».

Et ekstremt eksempel er Westboro Baptist Church i USA, en liten sekt som er beryktet for sine hatefulle plakater med slagord som “GOD HATES FAGGOTS" – “Gud hater homofile” . De demonstrerer på gatene med budskap av hat mot ulike grupper og hevder det er i Guds navn. De fleste kristne tar sterk avstand fra denne gruppen, men bildet den gir, skader mange og sprer en løgn om at kristendommen handler om å hate.

Mer subtilt, men like alvorlig, er det når vanlige menigheter lar en ekskluderende holdning bre seg. Kanskje blir enkelte typer mennesker aldri riktig ønsket velkommen. Historisk sett har kirker av og til bidratt til å marginalisere grupper – enten det har vært folk av en annen rase, ugifte mødre, skilte, eller seksuelle minoriteter. Særlig i deler av den amerikanske kirkeverden (men ikke bare der) kan man finne eksempler i dag: unge LHBT-personer som kommer ut og opplever å bli kastet ut hjemmefra av sine kristne foreldre, eller troende som i fellesskapet må skjule hvem de er i frykt for fordømmelse . Mange slike har “følt dommens og eksklusjonens brodd altfor mange ganger,” skriver en kristen sosialarbeider, og bærer på dype sår .

Konsekvensene av slik avvisning er tragiske. Forskning viser at LHBT-personer er overrepresentert på statistikker for depresjon, ensomhet og selvmordstanker – ofte på grunn av avvisningen de møter, også fra religiøse miljøer . Tenk deg en ungdom som hele livet har blitt fortalt at “Jesus elsker alle,” men i det øyeblikk hun i kirken forteller hvem hun forelsker seg i, behandles hun plutselig som en paria. Slikt knuser hjerter og i verste fall driver mennesker bort fra både kirken og Gud. Da har hatet virkelig fått gjøre sin ødeleggende gjerning.

Trist nok har også Pride skapt debatt blant konservative kristne. Noen ser bare regnbueflagget som et politisk eller moralsk problem, og glemmer menneskene bak. Men jeg er enig med han som sa: “Det er i møtet med den andre, og særlig den utsatte andre, at våre verdier prøves.” Jesus selv sjokkerte religiøse i sin tid ved å omslynge utstøtte med åpne armer. Han spiste med tollere (forrædere i manges øyne) og prostituerte uten å fordømme dem. Han møtte mennesker først med kjærlighet og nåde, ikke med krav om at de måtte fikse seg selv for å få komme til ham. Det er kjernen i det kristne budskapet: Nåden kommer oss i møte der vi er. På samme måte er vi kalt til å møte hverandre – ja, også dem vi er uenige med eller dem som lever annerledes enn oss – med varme, respekt og vilje til å favne mangfoldet .

En dag ble en av brødrene i ørkenklosteret tatt i synd. De eldre i fellesskapet kalte inn til møte for å dømme ham, og de sendte bud på Abba Moses (også kjent som Moses den Svarte) for at han skulle delta.

Før han dro til møtet, tok Abba Moses med seg en sekk med sand som han stakk hull på. Sekken bar han på ryggen, og mens han gikk, rant sanden ut bak ham.

Da han ankom stedet og ble spurt hvorfor han kom bærende på en sekk som drysset sand, svarte han:

«Mine egne synder renner ut bak meg, og jeg ser dem ikke. Likevel er jeg kommet for å dømme min bror.»

De andre ble stille. Ingen dømte broren, og saken ble lagt død.

En kristen bør selvfølgelig få leve i tråd med sin overbevisning om rett og galt. Kjærlighet betyr ikke at “alt er greit” – men det betyr at alle mennesker er uendelig verdifulle, og at vi aldri må behandle noen med hat eller forakt. Vi kan stå støtt på klassisk kristen etikk og samtidig ha åpne armer. Tenk på Jesus og kvinnen grepet i ekteskapsbrudd: “Den som er uten synd kan kaste første stein,” sa han til anklagerne (Joh 8,7), så de skamfullt gikk sin vei. Til kvinnen sa han: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer.” Han verken fordømte henne eller bagatelliserte synden – men møtte henne med en frelsende kjærlighet som løftet henne opp til et nytt liv. Slik kjærlighet forvandler hjerter, mens hat bare knuser.

Håp i Kristus – veien videre

Vi har vandret gjennom tunge temaer: synd, avsporing, hat og sår. Men vi har også sett glimt av lys: theosis, nåde, helbredelse og kjærlighet. Så hvordan knytter vi trådene sammen? Jo, kanskje slik: Uansett hvor vi befinner oss – troende som strever med egne feil, eller en søkende sjel skuffet av andres hykleri – finnes det håp.

Håpet har et navn: Jesus Kristus. I ham ser vi Guds hjerte fullt ut – han som på korset ba for sine fiender: “Far, tilgi dem.” Han som oppsto og viste at kjærligheten er sterkere enn døden. Kristus er håpet for syndere. I ham får vi tilgivelse for alt som ligger bak, og kraft til å begynne på ny. Ingen synd er for stor til at han ikke kan tilgi, og intet mørke i oss er for dypt til at hans lys ikke kan skinne der. Som Bibelen sier: “Der synden ble stor, ble nåden enda større” (Rom 5,20).

For oss som vil følge ham, betyr håpet i Kristus at vi alltid kan vende tilbake når vi bommer på målet. Anger er ikke et trist ord i kristendommen, men et livgivende ord – det betyr å snu seg fra mørket mot lyset igjen. Og vi vender oss mot en Far som allerede står med åpne armer. Jesu lignelse om den bortkomne sønnen sier alt: Sønnen sløste bort alt og forlot farshuset (et bilde på oss som synder), men da han endelig “kom til seg selv” og vendte hjem, løp faren ham i møte, omfavnet ham og holdt fest (Luk 15,20-24). Slik er Guds holdning til deg og meg. Nåde i møte med anger, alltid.

Hva så med verden rundt oss? Håpet i Kristus gjelder også hvordan vi bygger fellesskap. Vi drømmer om kirker som virkelig er åpne hjem for feilbarlige mennesker – altså alle. Hvor sannheten tales i kjærlighet, hvor nåden råder over dommen, og hvor vi bærer hverandres byrder fremfor å kaste stein. Et sted der den som faller ikke blir liggende alene, men løftes opp av sine medmennesker. Et fellesskap der forskjeller – ja, til og med våre feiltrinn – møtes med tålmodig veiledning, forståelse og nåde, ikke med fordømmelse og avvisning.

Til deg som har følt deg fordømt eller utenfor blant kristne vil jeg si: Mennesker svikter, men ikke gi opp på Gud på grunn av det. Prøv å se på Jesus selv – han er så mye større enn oss ufullkomne som skal representere ham. Hans armer er åpne for deg.

Til oss som er innenfor kirkedørene: La oss stadig minne oss selv på hvorfor Jesus kom. “Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,” sa han. Kirken er et nådens hospital der vi alle er pasienter. Om vi har fått erfare Guds kjærlighet, la oss aldri bli som den store broren i lignelsen, som murret over farens nåde mot den bortkomne. I stedet, la oss glede oss over hver eneste sjel som finner veien hjem.

Avslutning: På denne reisen har vi sett at synd, i klassisk kristen forstand, ikke bare er regelbrudd som fortjener straff – det er en tragisk tilstand som skaper avstand der det skulle vært nærhet. Synden skiller oss fra Gud, fra hverandre og fra vårt sanne selv. Hatet er syndens mest oppsiktsvekkende frukt, for det strider direkte mot Gud som er kjærlighet. Men mørket får ikke siste ord. Guds svar på synd var ikke å utslette oss, men å elske oss enda mer intensivt. «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne…» (Joh 3,16). I Jesus kom lyset inn i mørket, legen til de syke, hyrden som leter etter den tapte sauen til han finner den.

Vår reise mot håp handler om å si ja til den kjærligheten. Det klassiske kristne idealet – særlig fremhevet i ortodoks tro – er at mennesket gjennom Guds nåde kan reises opp fra syndens fall og forenes med Gud i enhet og kjærlighet. Det er et håp både for livet her og nå, og for evigheten. Samtidig utfordrer det oss til å leve ut denne nåden overfor alle rundt oss. “På samme måte som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre,” sier Jesus. “Deres kjærlighet til hverandre skal vise verden at dere er mine disipler” (Joh 13,34-35).

Måtte vi alle – troende og søkende – fortsette denne vandringen med ydmykhet og varme. La oss erkjenne synden når den dukker opp, særlig synden i vårt eget hjerte. La oss bekjenne hatet som synd, uansett hvilken forkledning det bærer. Og la oss strebe etter theosis, etter hellighet og enhet med Gud, ikke ved å trekke stigen opp etter oss, men ved å rekke ut en hånd til andre. For i Kristus er det plass ved bordet for enhver som vil ta imot invitasjonen.

Til slutt handler alt om kjærlighetens seier: Guds kjærlighet som overvinner vår synd, og den kjærligheten vi får lov å gi videre. Det finnes ingen synd som kjærligheten ikke kan tilgi, ingen splittelse den ikke kan forsone, intet menneske den ikke kan forvandle. Det er det kristne håp vi lever i. Så slipp steinene, åpne armene, og la oss sammen vandre veien videre – i tro, håp og kjærlighet.